Håkon VI Magnusson (norrønt: Hákon Magnússun) (født 1340, død 1380) var konge av Norge i perioden 1355–1380, av Sverige1362–1364, og er regnet som den siste kongen av det gammelnorske kongedømmet.
Håkon var sønn av den norsk-svenske kongen Magnus VII og vokste opp i Norge. Han ble hyllet som norsk konge i 1343–44, mens Magnus' eldste sønn, Erik, skulle arve Sverige når Magnus døde. Håkon tiltrådte som myndig konge i 1355, men Magnus beholdt deler av Norge under sitt styre, blant landet på begge sider av Oslofjorden. I Sverige gjorde Erik opprør mot Magnus i 1356 og landet ble delt mellom far og sønn i 1357. Erik døde allerede i 1359, og i 1362 ble Håkon også valgt til svensk konge.
Etter en kort strid valgte Magnus og Håkon å regjere Sverige sammen slik de alt gjorde i Norge. I 1364 ble imidlertid begge avsatt som svenske konger til fordel for Magnus' fetter Albrekt av Mecklenburg. Deler av Vest-Sverige og en betydelig andel av det svenske aristokratiet holdt imidlertid fast på Magnus og Håkon og de to ga aldri opp kravet på hele Sverige. Forholdet mellom Norge og Sverige var i hele resten av Håkons regjeringstid preget av krig og konflikter. I 1371 ledet Håkon et stort felttog fra Norge og helt fram til Stockholm der han oppnådde å få satt Magnus fri etter seks års fangenskap.
Håkon VI Magnusson var gift med Margrete, datter av Valdemar Atterdag. Deres eneste barn, kong Olav IV av Norge eller kong Olav II av Damark, ble valgt til dansk konge i 1376 og arvet Norge etter faren i 1380. Olav døde som 17-åring. Olav IVs kortvarige regjering, og hans død, innledet 434 år med dansk-norsk union.
.svg)