Geografisk omfang: Perspektivet og/eller eksemplene i denne artikkelen/seksjonen fokuserer på norske forhold og representerer ikke et globalt ståsted.
Hushjelp og arbeidsgiver – illustrasjon fra 1906.Banksy: Sweep at Hoxton, 2008
En hushjelp eller tjenestepike er en kvinnelig tjener som utfører typisk husarbeid – matlaging, renhold, klesvask, barnepass og innkjøp av dagligvarer. En hushjelp som særlig arbeider med stuer og soverom, kalles også stuepike eller, hvis hun var eneste hushjelpen i husholdningen, enepike.
Gradvis gikk man over til å si «hushjelp» i stedet for «tjenestepike» – til også hushjelpene forsvant fra arbeidsmarkedet.[1] Enslige menn søkte ofte etter en husholderske til å stelle huset,[2] til også denne gruppen forsvant.
I 1880 var over halvparten av yrkesaktive kvinner i København hushjelper. I 1920 var tallet under en femtedel. I 1880 utgjorde hushjelper rundt 11 % av danske kvinner. I 1920 utgjorde de så vidt 7 %.[3] Svært få tjente såpass at de skulle skatte av inntekten. Hushjelper flyttet mye på seg. De aller fleste stuepiker som festekontorene i København kom i kontakt med i årene 1896–1920, sluttet før arbeidsforholdet hadde vart i ett år.[4]
Hushjelpen i Norge
I 1875 var 46 % av Christianias yrkesaktive kvinner i «huspost». Hushjelpen var i nær kontakt med husmoren det meste av dagen. «Enhver Husmoder er derfor meget tilfreds, naar hun ser, at hun i sin nye Stuepige har faaet en net, beskeden og velopdragen Pige som fører et dannet Sprog, er ordentlig i sin Klædedragt, renslig med sin Person og i sit Arbeide.»
På landet trengte gårdkonene også hjelp til arbeidsoppgavene. I 1890-årene tjente tjenestepikene 27–33 øre dagen, mens kvinnene i industrien tjente 1 krone og 20 øre og hadde lovregulert arbeidstid. I 1937 hadde mange hushjelper 12–15 timers arbeidsdag. Etter hvert ble det vanlig å gi hushjelpen fri onsdag ettermiddag og kveld, på folkemunne kalt «duesleppet», da pikene var å se på byen.[5] Utenom onsdagskveldene kartla SSB i 1938 at halvparten av hushjelpene fikk fri annenhver søndag etter å ha tatt middagsoppvasken. Bare 15 % hadde fast søndagsfri.[6]
Etter hvert fikk kvinnene flere muligheter til lønnet arbeid utenfor hjemmene. I 1908 var det flere steder mangel på tjenestepiker, mens bare Kristiansund rapporterte mangel på husholdersker.[7] Likevel var hushjelp det vanligste yrket for kvinner helt frem til 1946. I 1948 ble det vedtatt en lov om hushjelper for å regulere arbeidsforholdene, men da var yrket allerede på vei til å forsvinne.[8] Likevel fantes det så sent som i 1930 120 000 kvinnelige tjenere (inkludert hushjelper) i Norge, men i 1960 var der bare 15 000.[9]
I 2008 var en utenlandsk, voksen, ofte velutdannet kvinne den nye hushjelpen i Norge.[10] Ofte er det snakk om en au pair.
