PROFILPELAJAR.COM

Hugh Despenser den yngre
Født	ca. 1286; England
Død	24. nov. 1326 ; Hereford
Beskjeftigelse	Politiker
Ektefelle	Eleanor de Clare (1306–)
Far	Hugh le Despenser, 1st Earl of Winchester
Mor	Isabella de Beauchamp
Søsken	Philip Despencer; Maud Chaworth
Barn	6 oppføringer Edward le Despenser; Elizabeth le Despenser, Baroness Berkeley; Éléonore le Despenser; Margaret le Despenser; Hugh le Despenser; Isabel le Despenser, Countess of Arundel
Nasjonalitet	Kongeriket England
Gravlagt	Tewkesbury Abbey
	Hugh Despenser den yngre på Commons

Hugh Despenser, 1. lord Despenser (født ca. 1286, død 24. november 1326 i Hereford, ofte referert til som «Despenser den yngre», var sønn og arving av Hugh le Despenser, 1. jarl av Winchester («den eldre») og Isabella de Beauchamp, datter av William de Beauchamp, 9. jarl av Warwick. Etter at Piers Gaveston, yndling og muligens elsker av kong Edvard II av England ble drept, var det Despenser den yngre som rykket inn på plassen som kongens nye yndling, noe som førte til hans eget fall.

Liv og virke

Bakgrunn

Hugh Dispenser ble gjort til ridder av Hanley Castle i Worcestershire, kongens kammerherre, konstabel av Odiham Castle, vokter av festningen og byen Portchester, vokter av festningen, byen og baron av Bristol, og i Wales var han vokter av festningen og byen Dryslwyn, og i regionen Cantref Mawr i Carmarthenshire. Også i Wales var lord av Glamorgan, noe som ga ham festningen Cardiff Castle. Han var også vokter av festningene, godsene og landområdene Brecknock, Hay, Cantref Selyf, etc., i County Brecon, og i England av Huntington i Herefordshire. Han var gitt borgen Wallingford Castle selv om denne hadde tidligere blitt gitt til dronning Isabella av Frankrike for livet ut.

Ekteskap

I mai 1306 ble Hugh gjort til ridder og den samme sommeren giftet han seg med Eleanor de Clare, datter av Gilbert de Clare, 9. lord av Clare, og 7. jarl av Hertford og Joan av Akko. Eleanors bestefar, Edvard I av England, skyldte Hughs far store summer med penger, og ekteskapet hadde til hensikt å være en nedbetaling for denne skylden. Da Eleanors bror ble drept i slaget ved Bannockburn kom hun uforberedt til å bli en av de tre arvinger til det rike jarledømmet Gloucester, og i hennes rett arvet Hugh Glamorgan og andre eiendommer. I noen ganske få år gikk Hugh fra å være en ridder uten eiendommer til å bli en av de rikeste magnater i kongedømmet.

Eleanor var også niese av den nye kongen, Edvard II, og denne forbindelsen førte Hugh nærmere det kongelige hoff i England. Han deltok i den adelige motstanden mot Piers Gaveston, kongens yndling, og faktisk også Hughs svoger da Gaveston var gift med Eleanors søster. Ivrig etter mer makt og penger erobret han Tonbridge Castle i 1315 og i 1318 myrdet han Llywelyn Bren, et walisisk gissel som han hadde i varetekt.

Eleanor og Hugh hadde ni barn:

Hugh le Despenser III (1308–1349), 2. baron Le Despencer, som ble fikk tilbake sin bestefars tittel som baron le Despencer i 1338. Da han døde uten arving ble hans nevø, Edward, sønn av Edward (se nedenfor) opprettet baron Le Despencer som en ny opprettelse i 1357.
Gilbert le Despenser, (1309–1381).
Edward le Despenser, (1310–1342), soldat, drept i beleiringen av Vannes;^[4] far til Edward II le Despenser, ridder av Hosebåndsordenen, som ble baron Le Despencer i en ny opprettelse av 1357. Hans sønn var Thomas le Despenser, 1. jarl av Gloucester og 2. baron Le Despencer av nyopprettelsen fra 1357. Han giftet seg med en datter av Edmund av Langley, hertug av York, yngste sønn av Edvard III, og som ble tatt og halshogd i 1400 for hans forsøk på å gjeninnsette Rikard II av England, fetter av sin hustru, på den engelske tronen. Hans ære ble gjenopprettet i 1461 da Edvard IV av England seiret, og baroniet fra den første opprettelsen (1264/1295) ble til slutt gitt i 1604 til dame Mary Fane, arving av Thomas’ datter Isabel Le Despencer som giftet seg med fettere i tur og orden. Baroniet er i dag holdt av vicomtene Falmouth.
Isabel le Despenser, grevinne av Arundel (1312–1356), gift med Richard Fitzalan, 10. jarl av Arundel
John le Despenser, (1311 – juni 1366)
Eleanor le Despenser, (ca. 1315–1351), nonne ved Sempringham Priory
Joan le Despenser, (ca. 1317–1384), nonne ved Shaftesbury Abbey
Margaret le Despenser, (ca. 1319–1337, nonne ved Whatton Priory
Elizabeth le Despenser, født 1325, død 13. juli 1389, gift med Maurice de Berkeley, 4. baron Berkeley

Politiske manøvre

Hugh ble kongelig kammerherre i 1318. Som kongelig hoffmann manøvrerte han seg inn i følelsene til kong Edvard II og erstattet den tidligere favoritten, Roger d'Amory. Dette var til stor misnøye hos adelskapet som mente at han tatt deres rettmessige plass ved hoffet og raskt hadde blitt en verre versjon av Gaveston. Ved 1320 løp grådigheten hans løpsk. Hugh tok walisisk landområder ved hans hustrus arv, og ignorerte kravene til sine to svogere. Han tvang Alice de Lacy, grevinne av Lincoln, til å oppgi sine landområder, bedro sin svigerinne Elizabeth de Clare ut av Gowerhalvøya og Usk, og etter sigende skal han fått knekket armene og beina på lady Baret til hun ble sinnssyk, kanskje den mest bisarre av hans forbrytelser.^[5] Han skal også ha sverget på å hevne seg på Roger Mortimer ettersom Mortimers bestefar hadde myrdet Hughs bestefar, og skal ha sagt en gang (antagelig som en spøk) at han beklaget at han ikke kunne kontrollere vinden. Ved 1321 hadde han skaffet seg mer enn nok fiender i de fleste samfunnsklasser, fra dronning Isabella til baronene og hos folk flest. Det var til og med en bisarr plan om å få drept Hugh ved å stikke nåler i en voksfigur som lignet på ham.^[6]

Til slutt greide baronene å gjøre seg gjeldende overfor kong Edvard og tvang Hugh og hans far inn i landflyktighet i 1321. Hans far flyktet til Bordeaux mens Hugh henga seg til piratvirksomhet i Den engelske kanal, «et sjømonster, lå ventende på handelsskip til de krysset hans spor.» Etter at de var blitt drevet i eksil begynte baronene å krangle seg imellom. Det påfølgende året dro kong Edvard fordel av splittelsen ved å sikre seg nederlaget og henrettelsen av jarlen av Lancaster, og fikk Roger Mortimer til å overgi seg, begge de fremste motstanderne av Despenserne.

Far og sønn kom tilbake og kong Edvard fikk rask installert Hugh på nytt som den kongelige favoritt. Hans tid landflyktighet hadde ikke på noen måte endret hans grådighet, hans overilthet, eller hans hensynsløshet. Tiden fra Despenserne kom tilbake til slutten av Edvard IIs regime var en tid av usikkerhet i England. Da baronenes opposisjon var svak og uten leder etter å ha blitt beseiret i slaget ved Boroughbridge, og da Edvard lot dem gjøre som de ønsket, var det ingen begrensninger for Despenserne. De ble styrtrike fra administrasjon og korrupsjon. Denne perioden er tidvis referert til som «tyranniet». Deres vanstyre fremmet omfattende fiendskap mot dem, og til sist rammet det også kongen selv. Hugh presset kongen for å få Mortimer henrettet. Denne hadde blitt holdt fanget i Tower of London etter at han ble tvunget til å overgi seg. Imidlertid greide Mortimer å flykte fra fengselet og videre til Frankrike.

Forholdet til Edvard II og Isabella

Dronning Isabella hadde særlig motvilje mot Hugh Despenser. Forskjellige historikere har foreslått, og det er allment antatt, at han og Edvard hadde et seksuelt forhold. Den nært samtidige middelalderkrønikeskribenten Jean Froissart uttalte at «han var en sodomitt, selv med kongen, ble det sagt.» Med stor sannsynlighet var det hovedgrunnen til dronningens ubehag overfor ham. Noen historikere har merket seg at hennes hat for ham var langt større enn hun hadde for noen av kongens andre yndlinger, noe som antyder at hans oppførsel mot henne og England medvirket til hennes særlige ubehag. Historikeren Alison Weir i sis bok Queen Isabella: Treachery, Adultery, and Murder in Medieval England (2005) spekulerer i at han voldtok Isabella og at det var grunnen for hennes hat. Mens Isabella var i Frankrike for å forhandle et fred mellom hennes ektemann og den franske kongen (hennes bror), gikk hun selv inn i et intimt forhold til Roger Mortimer, og sammen planla de hevn ved å legge grunnlaget for en invasjon av England. Hugh skal etter sigende ha forsøkt å bestikke franske hoffmedlemmer med sølv for å snikmyrde Isabella.

I oktober 1326 invaderte Isabella og Mortimer England. Deres hær talte kun rundt 1500 leiesoldater til å begynne med, men flertallet av adelen gikk til opprør til deres fordel i hele oktober og november. I kontrast var det svært få som var villige til å kjempe for Edvard II, hovedsakelig på grunn av hatet mot far og sønn Despenser. Far og sønn flyktet vestover sammen med kongen med de klarte å få med seg fra den kongelige skattekisten. Flukten var ikke suksessfull. Atskilt fra den eldre Despenser ble kongen og Hugh forlatt av de fleste i sitt følge og de ble tatt til fange etter noen uker i nærheten av Neath i midten av november. Kong Edvard ble satt i fangenskap og senere avsatt. Den eldre Despenser ble hengt i Bristol den 27. oktober 1326 mens sønnen Hugh ble fengslet inntil han ble ført fram for en domstol.

Dom og henrettelse

Henrettelse av Hugh Despenser den yngre, illustrasjon fra et manuskript av Froissart (*Bibliotheque Nationale MS Fr. 2643, folio 197v*)

Hugh forsøkte å sulte seg selv til døde før domstolen, men den 24. november 1326 møtte han sine anklagere i Hereford, overfor Mortimer og dronningen. Han ble dømt som en forræder og tyv, og dommen var offentlig henrettelse ved henging som tyv, og trekking og kvartering som forræder. I tillegg ble dømt til oppskjæring (fjerning av organer) for å ha sådd splid mellom kongen og dronningen, og for å bli halshogd for å ha kommet tilbake til England etter å ha blitt forvist. Forræderi hadde også vært grunnene for Gavestons henrettelse; troen var at disse menn hadde forledet kongen framfor at kongen selv hadde vært skyldig i dårskap.

Øyeblikkelig etter rettssaken eller dommen ble Hugh dratt etter fire hester til stedet for sin henrettelse. Der ble et stort bål tent. Hugh ble kledd naken, og bibelvers som fordømte arroganse og ondskap ble skrevet på huden hans. Han ble deretter hengt fra en 15 meter høy galge, men skåret ned før han ble kvalt til døde. Deretter ble han bundet fast til en stige i full åsyn til folk som samlet seg. Bøddelen klatret opp ved siden av Hugh og skar av ham penis og testiklene som ble brent foran ham mens han ennå var ved bevissthet og live. Selv om kastrasjon ikke formelt var en del av dommen som var blitt gitt, var det vanlig straff for dømte forrædere. Deretter skar bøddelen opp hans underliv og trakk langsomt ut og skar av hans innvoller, og til slutt hjertet, som likeledes ble kastet på bålet. Bøddelen forsøkte å holde ham i live så lenge som mulig mens han mishandlet ham. Brenningen av innvollene var i all sannsynlighet de siste Hugh var vitne til. Før han døde er det nedtegnet at han ga fra seg et «fryktelig umenneskelig brøl», det hele til stor fornøyelse og munterhet for tilskuerne.

Til slutt ble liket halshogd, kroppen kuttet i fire biter og hodet ble plassert på en stake i Londons gater. Mortimer og Isabella holdt fest med sine støttespillere mens de var vitne til henrettelsen.

Foruten å tilfredsstille Mortimers og Isabellas ønske om hevn var måten som Hugh Despenser ble drept på rik på symbolisme. At Despenser ble dratt til stedet hvor menneskemengden kunne håne ham for å vise at han hadde mistet all sin makt. Henging var en skamfull død, straffen for en simpel tyv. Kastrasjon viste folk at han opphørte å være en mann; hans onde begjær var antatt å oppholde seg i hans hjerte og innvoller. Således var oppskjæringen og brenningen av hans indre organer en oppvisning som viste at landet kvittet seg med ondskap. Kvarteringen og halshoggingen var til sist betraktet som en måte å minske hans sjanser å få frelse etter døden. Den adelsmannen som en gang var kjent som sir Hugh Le Despenser, herre av Glamorgan, var således fysisk og åndelig utslettet.

Etter hans død ba hans enke om å få liket slik at hun gravlegge det på familiens eiendom i Gloucestershire, men kun hodet, et lårbein og noen deler av ryggvirvlene ble gitt tilbake til henne.^[7]

Ettermæle

Det kan ha vært liket av Hugh Despenser som ble identifisert i februar 2008 ved Hulton Abbey i Staffordshire. Skjelettet, som først ble avdekket i løpet av arkeologiske arbeid på 1970-tallet, synes å være offer for drukning og kvartering foruten halshogging og oppkapping i flere deler med et skarpt blad, noe som antyder et rituell drap. I tillegg manglet det flere kroppsdeler, blant annet de som ble gitt til Despensers hustru.

Karbondatering har datert kroppen til å være fra tiden 1050 og 1385, og senere undersøkelser antyder at kroppen tilhørte en mann som var over 34 år gammel. Despenser var 40 år på den tiden da han døde. I tillegg er klosteret lokalisert på landområder som tilhørte Hugh Audley, Despensers svoger, på den tiden.^[7]

Ingen biografisk studie i boklengde eksisterer av Hugh Despenser, skjønt The Tyranny and Fall of Edward II: 1321–1326 av historikeren Natalie Fryde er en undersøkelse av Edvard IIs regime i løpet av årene som far og sønn Despensers makt toppet seg. Fryde gir særlig oppmerksomhet til Despensers eiendommer som de skaffet seg på tvilsomt vis.^[8] De tallrike anklager som ble rettet mot den yngre Despenser før han ble henrettet har aldri vært emne for kritisk granskning, skjønt Roy Martin Haines kaller dem for «troskyldige» og merket seg deres propagandistiske vesen.^[9]

Referanser

^ ^a ^b ^c ^d Kindred Britain^{[Hentet fra Wikidata]}
^ The Peerage person ID p195.htm#i1943, besøkt 7. august 2020^{[Hentet fra Wikidata]}
^ ^a ^b ^c The Peerage^{[Hentet fra Wikidata]}
^ The Despensers: King Edward II's «Favourites» Arkivert 3. mars 2016 hos Wayback Machine.; dette nettstedet sier at han døde ved Morlaix, på den andre siden av kysten av Bretagne.
^ The Lady Baret Incident
^ Underhill, Frances Ann: For her good estate: the life of Elizabeth de Burgh, The New Middle Ages. New York: St. Martin's Press, 1999, side 35
^ ^a ^b Clout, Laura (18. februar 2008): «Abbey body identified as gay lover of Edward II» Arkivert 29. april 2008 hos Wayback Machine.. The Daily Telegraph. Side 3.
^ Fryde, Natalie (1979). The Tyranny and Fall of Edward II, 1321–1326. Cambridge: Cambridge University Press. ISBN 052122201X.
^ «‘Worst’ historical Britons list». BBC News.

Litteratur

Anon.; N[öel] Denholm-Young (red.); Wendy R. Childs (re-redigerte teksten med en ny introduksjon, nye historiske noter, og revidert oversettelse) (2005): Vita Edwardi Secundi: The life of Edward the Second. Oxford: Oxford University Press. ISBN 0199275947 (hbk.).
Fryde, Natalie (1979): The Tyranny and Fall of Edward II, 1321–1326. Cambridge: Cambridge University Press. ISBN 052122201X.
Haines, Roy Martin (2003): King Edward II: Edward of Caernarfon, His Life, His Reign, and its Aftermath, 1284–1330. Montréal; London: McGill-Queen’s University Press. ISBN 0773524320.
Karau, Bjørn Kristian (1999): Günstlinge am Hof Edwards II. von England – Aufstieg und Fall der Despensers [Favourites at the Court of Edward II of England: Rise and Fall of the Despensers (M.A. thesis)]. Kiel: Philosophischen Fakultät, Christian-Albrechts-Universität zu Kiel [Faculty of Philosophy, University of Kiel].
Mortimer, Ian (2003): The Greatest Traitor: The Life of Sir Roger Mortimer, 1st Earl of March, Ruler of England, 1327–1330. London: Jonathan Cape. ISBN 0224062492.
Underhill, Frances A[nn] (1999): For Her Good Estate: The Life of Elizabeth de Burgh. Basingstoke: Macmillan Press. ISBN 0333753259.
Lewis, Mary (2008): «A Traitor's Death? The Identity of a Drawn, Hanged and Quartered Man from Hulton Abbey, Staffordshire». Antiquity 82 (315): 113–124.