Edward Paget[6] Charles Paget[6] William Paget[6] Berkeley Paget Arthur Paget[6] Jane Stewart, Countess of Galloway[6] Lady Mary Paget[6] Lady Caroline Paget[6]
Barn
14 oppføringer
Clarence Paget[6][8] Lord Alfred Paget[6] Mary Paget Henry Paget, 2nd Marquess of Anglesey[6][8] William Paget[8] Lord George Paget[6][8] Lady Augusta Paget[8] Lady Caroline Paget[6][8] Lady Jane Paget[6][8] Lord Arthur Paget[8] Lady Georgina Paget[8] Lady Agnes Paget[6][8] Emily Paget[8] Lady Adelaide Cadogan[8]
Ridder av den militære Maria Teresia-ordenen Storkorsridder av Order of the Bath Ridder kommandør av den militære Wilhelmsordenen (1815) 2. klasse av Sankt Georgsordenen Hosebåndsordenen Waterloo Medal
Paget ble i 1790 medlem av parlamentet som representant for Carnarvon, et sete han beholdt til 1796 da hans bror Edward ble valgt i hans sted. Så representerte han Milborne Port fra 1796 til han fratrådte i 1804, da han ble Steward av Chiltern Hundreds,[11] og atter igjen fra 1806 til januar 1810.
Napoleonskrigene
Han deltok som kavalerioffiser i de britiske krigene mot revolusjonens Frankrike og Napoleon I.
Han deltok i slaget ved Quatre Bras den 16. juni 1814; og to dager etter i slaget ved Waterloo der han førte han det engelske kavaleriet i et spektakulært stormritt mot Comte d'Erlons styrker som stanset og bidro til å knuse den franske hær. Et av de siste kanonskudd avfyrt under slaget traff Paget i hans høyre ben, som så måtte amputeres. Ifølge en anekdote skal han ha vært nøt hertugen av Wellington da han ble truffet, og skal ha utbrutt «By God, sir, I've lost my leg!» — og Wellington skal ga svart «By God, sir, so you have!»[12]
Ifølge sin aide-de-camp, Thomas Wildman, skal Paget ha smilt under amputasjonen og sagt: «I have had a pretty long run. I have been a beau these 47 years and it would not be fair to cut the young men out any longer.»[13]
Sagen som ble benyttet for å amputere foten er oppbevart ved National Army Museum.[14] Den aputerte foten ble gravlagt i hagen av huset hvor operasjonen skjedde. Stedet ble senere en slags merkelig helligdom. Besøkende fikk først se den blodige stolen og deretter eskortert ut i hagen hvor foten hadde fått sin egen gravstein.[15]
Paget ble kort etter Waterloo opphøyd til marki av Anglesey og mottok Hosebåndsordenen i 1818.
Etter fredsslutningen i 1815 deltok han i det politiske liv og var medlem av kabinettet 1827–28 og 1846–52. To ganger tjenestegjorde han som lordløytnant av Irland, 1828–29 og 1830–33.
Han døde av slag ved Uxbridge House i Burlington Gardens den 29. april 1854 o ble gravlagt i Lichfield-katedralen hvor et monument ble reist til hans ære.[16] Han ble etterfulgt av sin eldste sønn fra første ekteskap, Henry.[17]
Referanser
^abAutorités BnF, oppført som Henri William Paget Anglesey, BNF-ID 162966845[Hentet fra Wikidata]
^abFind a Grave, oppført som Henry William Paget, Find a Grave-ID 21400, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
^abFind a Grave, oppført som Henry William Paget, Find a Grave-ID 21401, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
^Social Networks and Archival Context, oppført som Henry Paget, 1st Marquess of Anglesey, SNAC Ark-ID w6b85t7n, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
^Dictionary of Irish Biography, oppført som Henry William Paget, Dictionary of Irish Biography-ID 007160[Hentet fra Wikidata]
^ Gravskriften: «Ci est enterré la Jambe de l'illustre et vaillant comte Uxbridge, Lieutenant-Général de S. M. Brittanique, Commandant en chef de la cavalerie anglaise, belge, et hollondaise, blessé le 18 juin 1815, à la mémorable bataille de Waterloo, qui, par son héroïsme, a concouru au triomphe de la cause du genre humaine, glorieusement décidéé par l'éclatante victoire du dit jour.» Notes and Queries, 3rd S. II, 27. september 1862, s. 249