På en reise gjennom kontinentet til Italia, der han hadde audiens hos pave Pius IX, tilnærmet Manning seg ytterligere katolisismen, og etter hjemkomsten distanserte han seg fra den anglikanske kirke, også på grunn av dens avhengighet til staten (den gorhamske dåpsstrid 1847-50, da den av Oxfordmennene bekjempede, i dåpslæren antikatolske presten George Cornelius Gorham av Privy Council ble bekreftet i sitt embede, og den denisonske nattverdsstriden fra og med 1851, da en som romaniserende oppfattet nattverdslære ble avvist av verdslig myndighet).
Konversjon til katolisismen, katolsk prestevielse
I 1851 tok Manning, inspirert av NewmansDevelopment, steget over til den katolske kirke. Han mottok det katolske prestevielessakrament samme år.
Erkebiskop
Han avanserte raskt og ble etter kardinal Nicholas Wisemans død (1865) erkebiskop av Westminster og dermed leder for den i 1850 gjenopprettede engelske katolske kirke med sitt eget hierarki. Utrustet med en sjelden begavelse innen lederskap og hva mange anså som herskerlyst, ble han en ivrig agitator for ultramontanismen.
På Vatikankonsilet 1869-71 var han kanskje den mest talentfulle forkjemperen for ufeilbarlighetsdogmet og bidro meget ved diplomatisk smidighet, energi og veltalenhet til dets seier. Også i sitt hemland beredte han den ultramontane katolisismen framgang.
Ved Pius IXs dødsleie og i konklavet i 1878 var han nærværende. Den nye paven, Leo XIII, viste imidlertid større gunst for den andre store engelske konvertitten, Newman, som nå også ble kardinal og mot hvis vitenskapelige interesse og tendens til religiøs selvstendighet stod Mannings kirkepolitiske interesse og fiendtlighet mot enhver form for åndelig frihet.
Fra omkring 1880 vendte også Manning stadig mer sin virksomhet fra det teologiske og politiske til det sosiale område, hvorved han forstod å ved innsats for de lavere klassers sosiale oppløftelse også åpne nye veier for ultramontan katolisisme i England. Blant annet opprettet han en stor forening for totalavholdenhet fra alkohol. Høyden av sosial innflytelse nådde han som megler under den store havnearbeiderstreiken i London i 1889.
Kardinal Manning var en av de menn hvis innflytelse var avgjørende for den katolske kirkes innretning mellom de to vatikankonsilene.
Av hans mange skrifter (de politiske leilighetsskriftene er blitt ansett som mer talentfulle enn de dogmatiske og asketiske) må nevnes fra den anglikanske tid Sermons (1843-48) og fra den katolske Grounds of Faith (1852), The temporal power of the vicar of Jesus Christ (1862), The reunion of christendom (1866), England and christendom (1867), The true story of the Vatican council (1877), Miscellanies (3 bind, 1877-88; med hans verdifullere tidskriftsartikler), The independence of the Holy See (1877), The catholic church and modern society (1880), som betegner overgangen til den sosiale periode, Eternal priesthood (1883), Religio viatoris (1887), National education (1888) og Pastime papers (posthumt utgitt 1893).
Alfons Bellesheim: Henry Edward Manning, Cardinal-Erzbischof von Westminster (1808–1892). Kirchheim, Mainz 1892.
Edmund Sheridan Purcell: Life of Cardinal Manning, Archbishop of Westminister. Macmillan, London 1895
Bd. 1: Manning as an Anglican.
Bd. 2: Manning as a Catholic.
Lytton Strachey: Cardinal Manning. In: Ders.: Eminent Victorians: Cardinal Manning, Florence Nightingale, Dr. Arnold, General Gordon (= The collected works of Lytton Strachey, Bd. 2). Chatto & Windus, London 1948 (Erstausgabe 1918).
Adrian Lüchinger: Päpstliche Unfehlbarkeit bei Henry Edward Manning und John Henry Newman (= Ökumenische Beihefte zur Freiburger Zeitschrift für Philosophie und Theologie, Bd. 40). Universitätsverlag, Fribourg 2001. ISBN 3-7278-1348-2.
McClelland, Vincent Alan. Cardinal Manning: the Public Life and Influences, 1865–1892. London: Oxford University Press, 1962. xii, 256 p.
Player, Robert. Lets Talk of Graves, of Worms, of Epitaphs, a fictionalised version of Manning's life, largely based on the polemic of Lytton Strachey.