Haugesund-dialekt er talemålet som brukes i Haugesund og omegn.

Hovedregel:

Ein gutt – gutten – flærre guttar – alle guttane

Hovedregel:

Ei jenta – jentå – flærre jentårr – alle jentene

Ei dør – dørå – flærre dørårr – alle dørene

Hovedregel:

Ett hus – huse – flærre hus – alle husene/å

Ett eple – eple – flærre eplårr – alle eplene

Alle verb har a-ending i infinitiv, som for eksempel i «å skriva», bortsett fra i nå-verb som «å gå» og «å nå». Nå-verb får presens med -r, mens mange sterke verb danner presens med en svarabhaktivokal -'e og tonem 1 på slutten. Svake a-verb får ending med enten -a eller -e i presens (avhengig av sosiolekt), mens e-verba med få unntak får -e. Begge disse klassene bruker tonem 2 i presens.

A-verb:

Å sminka – sminke – sminka – har sminka (alt. 1)

Å sminka – sminka – sminka – har sminka (alt. 2. Merk: ingen endring!)

E-verb:

Å spilla – spille – spillte – har spillt

Å prøva – prøve – prøvte – har prøvd-/t

Nå-verb:

Å nå – når – nådde – har nådd

Å spy – spyr – spydde (spøy) – har spydd

Å hiva - hiv'e - heiv - har heve (å hiva = å kaste)

Å slita – slit'e – sleit – har slete/slitt

Å krypa – kryp'e – krøyp – har krøpe

Entall:

Hannkjønn: Minn, dinn, (h)ans, hennas/nas

Hunnkjønn: Mi, di, (h)ans, hennas/nas

Intetkjønn: Mitt, ditt, (h)ans, hennas/nas

Flertall: Mine, dine, (h)ans, hennas/nas

Flertal:

Våres/våras, dåkkas, dæras

• Skarre-r

• Æ-lyden blir vanligvis byttet ut med en e-lyd (sær → ser, hæl → hel, bær → ber)

• Et annet kjennetegn, som dog forekommer helst i nabokommunene er segmentering eller dissimilasjon. Det vil si at doble konsonanter blir gjort ulike, som f. eks. «fjell» som blir til «fjedl» og «alle» som blir til «adle».^[1]
• Differensiasjon RN til DN og FN til BN som er forskjellen mellom to lyder som blir større, hvor f.eks. «barn» blir til «bad'n» («båddne» i bestemt form), «horn» blir til «hod'n», «favn» blir til «fab'n» og «søvn» blir til «sveb'n». Dette forekommer også mest på Karmøy.

Tradisjonelt har det vært to språk i Haugesund: "Pent haugesundsk" og "haugesundsk". Pent haugesundsk er normert talespråk i retning av dansk språk og bokmål. Denne sosiolekten har forekommet i sentrum og blant borgerskapet og handelsstanden. Men dette er ikke lenger like tydelig. Eksempler på pent haugesundsk er «ikke» i stedet for «ikkje», «jeg» i stedet for «eg», «frem» i stedet for "fram", osv. Kort sagt benyttet man seg av bokmålsformene av mange sentrale ord og bøyninger.

Det er også store dialektforskjeller i omegnen rundt Haugesund. På Sør- og Vest-Karmøy benytter man seg for eksempel av e-endinger hvor man i Haugesund benytter seg av å-endinger; "trappå" blir "trappe" osv. I Sveio i nord benytter man seg av o-endinger, noe som gjør at man sier "trappo". Slik er det også østover mot Vindafjord kommune.