Han er kanskje mest kjent som forfatteren av Oslorapporten som avslørte tyske tekniske hemmeligheter overfor de allierte ved begynnelsen av andre verdenskrig.[1]
Studier og karriere
Mayer studerte matematikk, fysikk og astronomi ved høyskolene i Karlsruhe og Heidelberg.
I 1920 promoverte han med arbeidet Über das Verhalten von Molekülen gegenüber freien langsamen Elektronen («Om innvirkningen på molekyler av frie, langsomme elektroner»). Hans veileder var nobelprisvinneren Philipp Lenard. I 1922 ble han ansatt i Berlin-firmaet Siemens & Halske AG.[1]
I 1926 startet han et samarbeid med Karl Küpfmüller. De to vitenskapsmennene forsket på mulighetene for støyfri overføring av informasjon i kabelforbindelser over store avstander.
I 1936 overtok Mayer ledelsen av forskningsavdelingen i Siemens & Halske. I 1943 ble han av politiske grunner (lytting til «fiendtlig radio» og kritikk av nazi-regimet) dømt til fangenskap i konsentrasjonsleir. Han ble sendt til leiren i Sachsenhausen, men klarte å flykte derfra i april 1945.[1]
I 1946 dro Mayer til USA, hvor han ble i 4 år. Der bedrev han forskning for det amerikanske luftforsvaret (US Air Force) i Dayton, Ohio, og underviste ved Cornell University i Ithaca i staten New York, som professor i kommunikasjonsteknologi. I 1950 dro han tilbake til Tyskland. Der hadde han ledelsen av forskningsavdelingen for kommunikasjonsteknologi ved Siemens & Halske AG i München fram til 1962.[1]
Oslorapporten
Mayer var opphavsmannen til Oslorapporten, en rapport om den militære forskningen i Det tredje rike, som i 1939 ble overlevert til det britiske konsulatet i Oslo og som han undertegnet med «en tysk vitenskapsmann, som er vennlig innstilt overfor dere». Først i 1977 avslørte han for sin egen familie at han hadde skrevet Oslorapporten. I samsvar med hans eget ønske ble dette først offentliggjort etter hans egen og hans kones død.[trenger referanse]
