Liu Zhi var en av mange oldebarn til keiser Han Zhangdi. Liu Zhis far var Liu Yi (劉翼) markgreve av Liwu, og hans konkubineYan Ming (匽明).
Liu Yi var i sin tur sønn av Liu Kai (劉開) prins av Hejian - og slik barnebarn av keiser Zhang, og han var en gang blitt eslet til å bli keiser: Han var blitt utnevnt til frins av Pingyuan som arving etter sin nevø Liu Sheng (劉勝) av enkekeiserinne Deng Sui, som var regent for keiser An og som var imponert over hans evner. Dette førte imidlertid til rykter om at keiserinne Deng hadde planer om å erstatte keiser An, prins Yis nevø, med prins Yi. Etter at enkekeiserinne Deng døde i 121 degraderte keiser An då prins Yi: Han ble forvist fra farens fyrstedømme og redusert til rang av markgreve av Duxiang. Under keiser Shuns tid bad prins Kai om å overdra Liwu fylke, som var del av hans fyrstedmme, til sin søbb, og keiser Shun innvilget dette. Slik ble markgreve Yi til markgreve av Liwu.
I 146 hadde Liu Zhi arvet farens tittel og var trolovet til Liang Nüying, yngre søster til regenten enkekeiserinne Liang Na og hennes voldelige og korrupte bror, stormarskalk Liang Ji. Samme året forgiftet Liang Ji den åtte-årige keiser Zhi - gutten hadde nemlig kalt ham en «arrogant general».
Keiser
Etter at Liang Ji i året 146 hadde forgiftet keiser Zhi, overtalte han sin søster, keisermoren Liang Na, til å gjøre den da 14 år gamle Liu Zhi til keiser (keiser Huan). Forholdene var da slik at det i høy grad familien Liang som kontrollerte makten i riket. Med årene vokste det seg frem hos keiser Huans en stadig sterkere motvilje mot Liang Ji, og han bestemte seg for å styrke familien Liang ved hjelp av evnukkene. Etter dette statskuppet i året 159 fikk imidlertid evnukkene en voksende innflytelse og de tok til slutt kontrollen ved hoffet.
Korrupsjonen i riket var da på sitt verste i dynastiets historie så langt, og i 166 brøt et ut et opprør. Studentene ved lærestedene krevde av keiseren at han skulle kvitte seg med de korrupte embedsmennene. Men i stedet lot keiseren de mest innflytelsesrike av skolene stenge, og deres lærere og studenter ble holdt helt utenfor. Mange av dem mistet alle sine borgerrettigheter.
Keiser Huans regjering ble, selv om det ble ledet fast og autokratisk, bidro slik til Han-dynastiets svekkelse og undergang. De kinesiske historiekronikører tegner et bilde av en keiser som vel hadde intelligens, men likevel ikke hadde særlig forståelse av klok myndighetsutøvelse.
Hou Hanshu, det klassiske historieverk om den senere periode av Han-dynatiets tid, nevner at det i 166 ankom en sendeferd fra Romerriket (muligens var den utsendt av keiser Marcus Aurelius) til den kinesiske hovedstad Luoyang, der den ble mottatt av keiser Huan.
Keiseren døde i 168, etter å ha regjert i 22 år, da 36 år gammel.
