Habemus papam (latin for «vi har en pave») er en frase som uttales ved den offentlige bekjentgjørelse at en ny pave er blitt valgt. Beskjeden om at en ny pave er blitt valgt annonseres ved vanlige omstendigheter først ved at hvit røyk stiger fra en skorstein fra Det sixtinske kapell.
Herr [fornavn], kardinal av den hellige romerske kirke [etternavn],
som tar seg navnet [pavenavn]
Historie
Tekstinspirasjon er tildels et ekko av fra Lukasevangeliet (2,10–11), som gjengir engelens forkynnelse til hyrdene på marken om Messias' fødsel:
«Frykt ikke! Se, jeg forkynner dere en stor glede, en glede for hele folket: I dag er det født dere en frelser i Davids by; han er Messias, Herren.»
Merk at i Vulgata er ordene som nå benyttes «Evangelizo vobis gaudium magnum», mens ordet «annuntio» ble benyttet i eldre oversettelser.
Bruken av denne formelen dateres til valget av Odo Colonna til pave Martin V (1417). Han ble valgt til ny paver av kardinaler og representanter for forskjellige land ved Konsilet i Konstanz. I denne sammenheng var det forut for valget tre som gjorde krav på å være den rettelige pave: (Motpaven) Johannes XXIII (som hadde innkalt konsilet og hadde utpekt de fleste av kardinalelektorene), (motpave) Benedikt XIII (den eneste som var blitt kreert til kardinal forut for utbruddet av det vestlige skisma) og Pave Gregor XII. De to førstnevnte ble avsatt av selve konsilet, og Gregor XII abdiserte etter å ha formelt ha sammenkalt det allerede forsamlede konsil og autoriserte dets møteplan, medregnet valget av hans etterfølger. To år etter at de to førstnevnte var blitt avsatt {{efn|Pprofessor Norman TannerS.J. mener at motpave Johannes XXIII faktisk trakk seg, men under påtrykk.[1], og den tredje hadde trukket seg, valgte konsilet ny pave. Kunngjøringen kunne dermed tolkes som: «(Endelig) har vi har en pave! (og bare én!)».[1]
Bruken av Habemus papam-formelen tok til før 1484, det år den ble benyttet for å kunngjøre valget av Giovanni Battista Cybo, som tok navnet Innocens VIII.
Grammatikk
Når navnet nevnes, er den nye paves opprinnelige fornavn kunngjort på latin og i akkusativ (som for eksempel Carolum,[2][3]Iosephum,[4][5]Georgium Marium[6][7]), Men den nye paves etternavn kunngjøres udeklinert form (altså Wojtyła,[2][3]Ratzinger,[4][5]Bergoglio[6][7]). Det nye pavenavn er vanligvis presentert i genitiv på latin, noe som følger naturlig av Qui sibi nomen imposuit dersom man forstår det som tar seg navnet (f.eks. Ioannis vigesimi tertii,[8]Ioannis Pauli primi[9]). Men det kan også deklineres i akkusativ, når man forstår den latinske frasen som som tar navnet, som man gjorde i 1963 og i 2013, da pave Paul VIs og pave Frans' regentnavn ble kunngjort som henholdsvis Paulum sextum[10][11] og Franciscum[6][7]. Når det deklineres på genitiv er navnet betraktet som komponent til substantivet «nomen», mens akkusativ velges der det betraktes som en apposisjon til det direkt objektkomplement nomen som er i akkusativ. Begge former er korrekte. Det er imidlertid noen latningrammatikere som, likesom Nicola Fiocchini, Piera Guidotti Bacci og Maiorum Lingua-manualen, vil mene at akkusativ er den mer korrekte form.[12]
Eksempler
Eksemplene er nedtegnet etter videoer og lydopptak.
Siden 1400-tallet er formelen vært benyttet, men med noen små, av og til litt større, variasjoner, hva gjelder ordvalg og ordstilling.
Latin har alltid vært benyttet.
Men ved Habemus papam-kunngjøringen ved kardinal Jorge Arturo Medina Estévez den 19. april 2005, da pave Benedikt XVI ble presentert, hadde han en kort innledning på en rekke språk, på italiensk, spansk, fransk, tysk og engelsk:[4][5]
Fratelli e sorelle carissimi, Queridísimos hermanos y hermanas, Bien chers frères et sœurs, Liebe Brüder und Schwestern,
Dear brothers and sisters.
^Richard Henry Clarke's bok om Leo XIII hevder at Prospero Caterini foretok kunngjøringen[16] og Salvador Mirandas notat til kardinal Caterini i The Cardinals of the Holy Roman Church (nettside) nevner Caterini som den kunngjørende[17] men Francis Burkle-Young hevder at Caterini begynte å fremføre formelen, men klarte ikke å gjennomføre den - og ble til slutt assistert av Bartolomeo Grassi-Landi, som ikkew var kardinal, men konklavist til kardinal Luigi Oreglia di Santo Stefano[18]
