Forbryteren Gjest Bårdsen (1791-1849) som straffange på Akershus festning i Oslo. Illustrasjon fra 1877-utgaven av selvbiografien Gjest Baardsen Sogndalsfjærns Levnetsløb.
Gjest Bårdsen (født 1791, døpt 13. april1791, død 13. mai1849) var en norsk forbryter og forfatter fra Sogndalsfjøra i Sogndal. Han er kjent for sine mange rømninger fra arresten. Det verserer mange historier, myter og fortellinger om Bårdsen, om hans reiser og gjerninger. Han var en samtidig av Ole Høiland.
Et liv på rømmen
11. mars 1822 satt Gjest Baardsen i arrest sammen med Sven Olsen Brekke[2] fra Rennebu hos lensmannen på Byrknesøy i Gulen, da det brøt ut en orkan som ga dagen navnet galnemåndagen. Nesten bare kvinner, barn og eldre menn var igjen på land denne dagen, fordi sildefisket pågikk. Men seks av barna hadde samme morgen rodd ut til holmene for å sanke dyrefôr i vårknipa. Heller ikke barna rakk hjem før orkanen var over dem med kulde, snø og sludd. Panikkslagne mødre tryglet Baardsen og Brekke om hjelp til å få barna trygt tilbake. Gjest Baardsen var da også båtvant og kjent for sine dristige seilaser. Hans egen far var blitt borte på sjøen. Utpå dagen fikk han og Brekke – skriver Baardsen i sin selvbiografi – overtalt noen av de mest brukbare karene til å bli med ut og redde barna før de frøs i hjel. De tok to av de beste båtene og lot det stå til. Etter to timers kamp med storm og bølger nådde de ut til den første holmen, der noen vettskremte barn krøp forfrosne sammen i en bergsprekk. På den neste holmen fant de resten av barna, fikk dem i båtene og helskinnet hjem.[3]
Baardsen var imidlertid en uforbederlig lovbryter, og i 1827 ble han idømt livsvarig straffarbeid og innsatt i Akershus slott. I fangenskapet forfattet han blant annet selvbiografienGjest Baardsen Sogndalsfjærns Levnetsløb (1835, tre bind), hvor han i stor grad konstruerte en versjon av sitt eget liv som romantisk og ridderlig rettferdig gentlemanstyv. Han skrev også en bok om rodi (fantespråket) og en utredning om fangelivet. Han ble benådet i 1845. Resten av livet reiste han omkring og solgte bøkene sine. Under koleraepidemien i Christiania i 1833 ble han smittet,[4] men døde først i Bergen i 1849. Han ble da titulert som «Boghandler».
Om hans utseende gis ifølge «Protokoll over uærlige slaver paa livstid ved Agershuus Fæstnings Slaverie» følgende beskrivelse: «Signalement: 62 tommer (161-163,5 cm) høi, mørkebruun af haar, blaa af øine, sortsmudsket af ansikt med enkelte kopar, mørkladen af hud, maadelig og noget undersat af bygning. Særkjende: På høire forarm 2de hjerter hvori 2de pile, nedenunder I.S.G., og på venstre arm en saakaldet havfrue. Et ar på venstre kindbeen. Det vises paa ryggen at han har været kagstrøgen.»
Første gang den selvlærte Bårdsen rømte fra arresten på Bergenhus, sørget han for å få med seg sin franske grammatikk og en komedie av Ludvig Holberg. Han oppgir at det alltid var bøndene som var ute etter ham, alltid fire i følge, bevæpnet med stokker. De fattige tok ham inn, og han betalte dem alltid for dette (av det han hadde stjålet fra andre).[5] Han skildrer sin fredløse tilværelse med realisme: «Da jeg hadde lagt byporten bak meg, var jeg så svak at jeg måtte hvile for hver hundre meter. Jeg fortsatte likevel å gå hele natten, og kjente hele tiden uhyggen fra tukthuset. Det ble sikkert satt inn mange mann i jakten på meg, og uten mat, penger og i tukthusklær syntes jeg det så mørkt ut.»
Norsk Folkeminnegransking har dokumentert en tradisjon om Gjest som må ha vokst fram i årene etter at han ble satt på festningen. Her fremstår han som en folkets mann som ligger i stadig konflikt med øvrigheten. Når vi ser folketradisjonen fra dansketiden samlet, finner vi ofte et bilde av griske futer og lensmenn som legger tunge skatter på småkårsfolk. I novelleeventyrene og småstubbene hos Asbjørnsen og Moe er dette trekket fremtredende. Gjest ble raskt et symbol på vanlige folks kamp mot urettferdig skattlegging, og vant et rykte i folketradisjonen som en norsk Robin Hood. Mange av fortellingene om ham handler dermed om hvordan han lurte lensmenn og futer for pengene, og gav dem tilbake til dem som trengte dem. For øvrig finnes det en rekke historier om hvordan han greide å slippe fra arresten. Gjest Baardsen levde og virket i en oppbruddstid for Norge, og kan ha samlet opp i seg sagntrekk som passer godt i samtiden. De største bragdene hans forekommer i årene rett etter 1814, mens de folkelige forestillingene om det danske embedsveldet fremdeles satt godt igjen på norske bygder.
Tancred Ibsens film bruker disse fortellingene i rikt monn. Erling Gjelsvik problematiserer i høy grad denne tradisjonen med sin Bårdsen-biografi fra 2002. Her framstår «mestertyven» som en forholdsvis tradisjonell vinningsforbryter som stjal der han kom til, uansett ofrenes sosiale status. I 2001 ble skulpturen av Gjest Baardsen avduket i Sogndal sentrum. Skulpturen er laget av kunstneren Stig Eikaas.[6]
Referanser
^BIBSYS, oppført som Gjest Baardsen, NORAF-ID 90115415, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
