Garamantere

Ruiner av oldtidsbyen Garama
Delvis rekonstruerte strukturer.
Garama
Menneskefigurer fra grottemalerier, Germa museum

Garamantere var en berbisk folk i oldtidens sørvestlige Libya som utviklet en avansert sivilisasjon. De benyttet et omfattende underjordisk irrigasjonssystem for kunstig vanning, og grunnla et framgangsrik berbisk kongedømme eller bystater i oasene i Fezzanområdet i Saharaørkenen. De var en lokal makt i Sahara mellom 500 f.Kr. og 700 e.Kr.[1] De har blitt beskrevet som en «tapt» eller «gåtefull» sivilisasjon i Sahara som blomstret lenge før islamsk tid, og samtidig med romerske bosetninger langs kysten, og representerer i dag Libyas andre, lenge oversette kulturarv.[2]

Det er lite tekstbasert informasjon om garamanterne. Selve navnet «garamantere» er av gresk opprinnelse som romerne senere overtok. Tilgjengelig informasjon kommer hovedsakelig fra gresk og romerske kilder, og dessuten fra arkeologiske utgravninger i området, selv om store områder med ruiner fortsatt ikke er undersøkt. En annen betydelig kilde for informasjon er rikelig med bergkunst (helleristninger og bergmalerier) som i stor grad avbilder livet før framveksten av garamanternes sivilisasjon.

Etymologi

Opphavet til navnet «garamantere» er uklart, bortsett fra at navnet er formidlet av oldtidens grekere. Det er muligens fra berbisk igherman / iɣerman i betydningen «byer», eller muligens fra igerramen i betydningen «helgener», «hellig folk». En annen forklaring er at deres hovedstad het Garama eller Germa, men i det store og hele vet vi ikke hvordan navnet oppsto.[1]

Historie

Da den siste fuktige periode tok slutt i Sahara for 5000 år siden, opphørte regnet, innsjøene tørket bort og ørkenen tok gradvis over. Menneskene området ble værende og tilpasset seg nye omgivelser. Billedkunsten på klippeveggene synes å tyde på at de på dette tidspunktet hadde gått over fra jakt og til dyrehold med kveg, sauer og geiter. Deretter vokste et samfunn fram som til sist dannet byer og innledet overgang til jordbruk.[3]

Garamanterkulturen var antagelig tilstede som et stammefolk i området Fezzan i sørlige Libya ved 1000 f.Kr. De opptrer i de skriftlige nedtegnelser for første gang rundt 400-tallet f.Kr. I henhold til Herodotos I sør bodde garamanterne i sør, «et meget mektig folk som dekker jorda med salt og deretter sådde sin avling.» De drev med kveg, dyrket dadler, og jaktet på «etiopiske troglodyter» fra sin stridsvogner trukket av fire hester.[4] Romerske kilder beskrev dem som et folk med rituelle arr og tatoveringer. Tacitus skrev at de støttet opprøreren Takfarinas og herjet romerske kystbosetninger. I henhold til Plinius den eldre ble romerne til sist trøtte av garamanternes angrep, og Lucius Cornelius Balbus erobret 15 av deres bosetninger i 19 f.Kr. I 202 e.Kr. erobret Septimius Severus deres hovedstad Garama.[5]

Antikkens forfattere skildret garamanterne både som fattige nomader og tidvis som driftige handelsmenn. De drev handel ved frakte eksotiske varer fra sør over ørkenen, blant annet slaver, salt, kobber, gull, dadler, og dyrehuder. Den fremste varen var halvedelsteiner som ble kalt for «kartagiske» eller «nasamoniske» steiner og som antagelig ble utvunnet i fjellet Tibesti nord for Tsjad.[1] Gjennom Saharakorridoren i Fezzan ble det fraktet olivenolje, vin, glass og andre varer den motsatte veien.[3]

I tiden rundt 150 e.Kr. dekket garamanternes kongedømme (i dag Libyas provins Fezzan, hovedsakelig langs fortsatt eksisterende Wadi al-Ajal) [6] rundt 180 000 km². Dette riket varte i tiden fra rundt 400 f.Kr. og til 600 e.Kr.

Spanske Isidor av Sevilla nevner garamanterne i Etymologiæ, blant annet i en tekst som handlet om vann som det viktigste av de fire elementene. Han skrev at de hadde en vannkilde hvor vannet om dagen var så kaldt at det ikke kunne drikkes, og om natten var det varmt at det ikke kunne berøres. Han kalte garamanterne for «Apollons sønner», noe som er en positiv ladet epitet.[7]

Tilbakegangen for den garamantiske kulturen kan ha hatt sin årsak i forverrede klimatiske forhold, eller overbelastning av vannressursene.[2] Hva som er gold ørkenen i dag var en gang rimelig god jordbruksland, forbedret ved garamanternes omfattende kunstig vanningssystem med underjordiske tunneler som ble kalt for foggara, et system som lignet qanat i Iran. Dette systemet var dog meget arbeidsintensiv og krevde et stort antall slaver for opprettholdes.[2]

At garamanternes samfunn forsvant, kan delvis forklares med at vanntilgangen tok slutt, noe som også ha bidratt til byer ved kysten fikk en tilbakegang. Presset fra andre, aggressive stammer i kombinasjon med støtte fra Det bysantinske rike, minsket handel over Sahara og over Middelhavet, utarmet de tidligere blomstrende byene. Gjentatt jordskjelv og klimaendringer på 500-tallet bidro også til å forverre situasjonen.[7]

I 642 erobret muslimske arabere den store byen Alexandria, og fortsatte videre over garamanternes område i Fezzan, men møtte ikke vesentlig motstand før Kartago. I og med islam ble en nye religion, språk og styresett påtvunget befolkningen, og da opphører all videre omtale av garamanterne, og de forsvinner i historiens mørke. Antagelig ble de værende, bøyde seg for de islamske erobrerne og ble kalt for noe annet.[1]

Arkeologi

På 1960-tallet utforsket arkeologer deler av garamanternes hovedstad, dagens Germa eller Garama. Den ble grunnlagt ca 400 f.Kr. og er lokalisert omtrent 150 km vest for dagens by Sabha. En tidligere vesentlig by, Zinchecra, ble lokalisert ikke langt fra senere Garama. Forskningen har påvist åtte betydelige byer, tre av dem ble undersøkt per 2004. I tillegg de et stort antall andre bosetninger. Garama alene hadde beregnet en befolkning på rundt 4 000 og ytterligere 6 000 som bodde i mindre landsbyer innenfor 5 km radius.

Garamanterne skapte de første oasene i sentrale Sahara. Botaniske bevis fra Garama innbyggerne dyrket hvete, dadler, oliven, druer, og et antall andre vekster. Som vanningssystem bygde de et avansert nettverk av tunneler og sjakter under ørkenens kalklager. Tunnelsystem måler på det lengste 160 mil. Anlegget, hvor grovarbeidet ble bygd og vedlikeholdt av slaver, måtte stadig bygges ut. Det har vært har beregnet at rundt tusen mennesker måtte være sysselsatt å grave tunneler.[8]

I henhold til Strabon og Plinius den eldre utvinnete de amasonitt i Tibestifjellene, et feltspatmineral som inneholder kobber, og gir mineralet en typisk grønnlig farge. Forskeren Efthymia Nikita kunne i 2010 og 2011 rapporterte at skjelettlevninger fra oldtidens garamantere ikke viste antydninger til vedvarende krigføring eller fysisk anstrengende aktiviteter:[9] «Garamanterne viste lav kjønnsdimorfisme i øvre lemmer, noe som er konsistent med mønstre funnet i jordbruksbefolkninger og medfører at mennenes engasjement i krigføring og byggearbeid ikke var spesielt omfattende. [...] Garamanterne synes ikke å være mer systematisk robuste enn andre befolkninger i Nord-Afrika som bodde i mindre harde miljøer, noe som indikerer at livet i Sahara ikke krevde særskilt anstrengende daglige aktiviteter.»[10]

Referanser

  1. ^ a b c d Harrison, Dick (2. april 2013): «Garamanterna», Historieblogg, SvDKultur
  2. ^ a b c Beaumont, Peter (5. november 2011): «Fall of Gaddafi opens a new era for the Sahara's lost civilisation», The Guardian
  3. ^ a b «Sahara förändras fortfarande», National Geographic (svensk)
  4. ^ Herodotos: Historier, fjerde bok, Melpomene (engelsk tekst)
  5. ^ Birley (1999): Septimius Severus, s. 153.
  6. ^ «Desert Migrations Project» Arkivert 28. februar 2014 hos Wayback Machine., Universitetet i Leicester
  7. ^ a b «Garamanterna», Oavslutat blogg, 8. desember 2011
  8. ^ Karlsson, Svante: «Libyens historia skrivs om», Forskning & Framsteg 2/2012
  9. ^ Nikita, Efthymia (2010): The Garamantes of Fazzān: Bioarchaeological evaluation of desert-induced stress and Late Holocene human migrations through the Sahara (Sammendrag). Ph.D. Thesis, LCHES, Faculty of Archaeology & Anthropology, University of Cambridge
  10. ^ Nikita, Efthymia et al (November 2011): «Activity patterns in the Sahara Desert: An interpretation based on cross-sectional geometric properties» (sammendrag), American Journal of Physical Anthropology, Volume 146, Issue 3, DOI: 10.1002/ajpa.21597, s. 423–434. Sitatet er oversatt av Wikipedia for anledningen.

Litteratur

Eksterne lenker