Frontfagsmodellen

Arbeidsplasser under Fellesforbundet, som Aker Solutions Stord, er typisk konkurranseutsatt, og derfor i spiss ved sentrale lønnsforhandlinger etter frontfagmodellen

Frontfagsmodellen er en modell for organisering av lønnsforhandlinger som brukes i Norge. Frontfagsmodellen går ut på at eksportbedrifter, som konkurrerer internasjonalt, forhandler sin lønnsvekst først, og lønnsveksten ellers i samfunnet forhandles lik eller lavere som denne.[1] Organiseringen sørger for at lønnsnivået i Norge ikke blir så høyt at eksportsektoren får for høye kostnader, mister sin konkurransekraft, og må si opp ansatte.

Frontfagsmodellen er ifølge NHO en bærebjelke i den norske lønnsdannelsen.[2] Ifølge sjefsøkonom Roger Bjørnstad i LO gir frontfagsmodellen store gevinster, ettersom det motvirker inntektsulikhet, bevarer arbeidsplasser, samt bevarer konkurransekraften til norske eksportbedrifter, hvorfra vi henter store inntekter.[3]

Idéen om at utsatte bedrifter skal forhandle tariff først stammer fra de første store arbeidskonfliktene på 20-tallet, der metallurgiske industrier gikk i front og forhandlet lønn først, grunnet den harde konkurransen i stål- og jernindustrien.[4] Den norske modellen der eksportbedriftene er frontfag stammer fra Odd Aukrusts hovedkursteori, som ble publisert i 1977.[5] Danmark og Sverige har tilsvarende modeller for lønnsdannelse hvor industrien leder an lønnforhandlingene.[6]

Bakgrunn og hovedkursteorien

Frontfagsmodellen er basert på den såkalte hovedkursteorien, også kalt Aukrust-modellen, som ble publisert i 1977 av Utredningsutvalget for inntektsoppgjørene bestående av Odd Aukrust (leder), Fritz C. Holte og Gerhard Stoltz.[5] Utvalget bygget på ideen om at lønnsveksten i Norge må tilpasses hva konkurranseutsatt sektor over tid kan tåle. Dette betyr igjen at lønnsveksten i Norge ikke må være svært mye større enn hos våre handelspartnere i et langt perspektiv (5–20 år), fordi dette vil svekke konkurranseevnen til norsk industri. Utvalget konstruerte ikke en ny modell for lønnsdannelse, men bygget på historisk praksis blant partene i arbeidsmarkedet. Modellen formulerte et analytisk og formelt samfunnsøkonomisk argument for at konkurranseutsatt industri burde være frontfag, og bandt dette sammen med en bredere makroøkonomisk utvikling med stabil inflasjon, lønnsvekst, og sysselsetting.[7]

Den norske tarifforhandlingsmodellen har ivaretatt hovekursteoriens sentrale argument ved at et stort innslag av konkurranseutsatt virksomhet har gått inn i tariffoppgjøret først, som frontfag, og at utfallet av disse tariffoppgjørene har fungert som en veiledende norm for andre tariffområder som har forhandlet senere samme år. Resultatet fra frontfag-forhandlingene vil i Norge være retningsgivende for hva som kan forventes oppnådd i forhandlinger, mekling-, eller konflikt når det gjelder de øvrige overenskomstene.[6]

I praksis har frontfagene i Norge stort sett vært omfattet av Industrioverenskomsten (inngått mellom Fellesforbundet (LO) / Norsk Industri (NHO) ved forbundsvise oppgjør, og større industriområder ved sentrale oppgjør.[6]

Referanser

  1. ^ Bodahl, Aslak (15. april 2021). «Hva er egentlig frontfagsmodellen? Du får svarene her». frifagbevegelse.no. Besøkt 5. april 2022. 
  2. ^ «Hva er frontfagsmodellen?». NHO. Besøkt 13. juli 2021. «Frontfagsmodellen er bærebjelken i den norske lønnsdannelsen. Over tid stiller et ønske om full sysselsetting og balanse i utenriksøkonomien krav til størrelsen på konkurranseutsatt sektor. Dette kan bare oppfylles dersom lønnsomheten i slik virksomhet ikke er dårligere i Norge enn i utlandet. Derfor må lønnsveksten holdes innenfor rammen av det konkurranseutsatt sektor (industrien) over tid kan leve med. Forhandlingsresultatet danner en norm for oppgjørene ellers i privat og offentlig sektor.» 
  3. ^ Roger Bjørnstad (13. juli 2021). «Kronikk: Alle vinner på frontfagsmodellen». Dagens Næringsliv. Besøkt 13. juli 2021. «Måten vi forhandler lønn på i Norge, frontfagsmodellen, gir oss store gevinster. Alternativet er alles kamp mot alle, større ulikhet, lavere lønn, høyere arbeidsledighet og svekket konkurransekraft.» 
  4. ^ Moene, Karl Ove; Wallerstein, Michael (juni 1995). «How Social Democracy Worked: Labor-Market Institutions». Politics & Society. 2 (på engelsk). 23: 185–211. ISSN 0032-3292. doi:10.1177/0032329295023002003. Besøkt 5. april 2022. 
  5. ^ a b Aukrust, Odd, Inflation in the Open Economy – A Norwegian Model, Central Bureau of Statistics, Oslo, 1977
  6. ^ a b c Kristine Nergaard og Kristin Alsos (14. september 2017). «Frontfaget: Tvangstrøye eller gyllen rettesnor?». Fafo. Besøkt 18. mai 2019. 
  7. ^ Eivind Thomassen. «Var Odd Aukrust frontfagsmodellens far?». Tidsskrift for samfunnsforskning. Besøkt 18. mai 2019. «Ved å gjennomgå sentrale trekk ved lønnsdannelsens utvikling etter 1945 og ved Aukrust-utvalgets innstillinger, viser artikkelen at denne forestillingen er en myte. Hovedkursteorien, som utvalget konstruerte i 1966, var ikke forslag til en ny koordineringsmodell, men en beskrivelse av etablert, historisk praksis.» 

Eksterne lenker