Frihetspartiet Korea (hangul: 자유한국당, hanja: 自由韓國黨, revidert romanisering: Jayuhangug-dang, romanisering: Chayuhanguk-tang) var et konservativtpolitisk parti i Sør-Korea. Partiet ble stiftet som «Det store nasjonalpartiet» (한나라당) den 21. november 1997, og byttet navn til «Ny verden» (새누리당) i februar 2012.[1][2][3]
Partiet byttet så navn til «Frihetspartiet Korea» den 13. februar 2017.[4] I 2020 endret partiet navn to ganger. Først i februar til «Samlet Fremtid», deretter i september, til «Folkets makt».[5]
Partiet var tilhenger av markedsøkonomi og frihandel, entreprenørskap, økonomisk utvikling i samarbeid med chaebolene, reduksjon i skattenivå, byråkrati og offentlige utgifter og en styrket allianse med USA, Japan og andre vestlige land. Partiet ønsket distansering fra Russland og Kina og en hardere linje overfor Nord-Korea. Partiet representerte Sør-Koreas politiske elite, som tradisjonelt var konservativ. Partiets mest trofaste velgere var konservative på landsbygden, særlig i Gyeongsang-regionen sørøst i landet. Partiene i sørkoreansk politikk er oftest løse koalisjoner, og Frihetspartiet Korea var det eldste av dagens partier. I 2014 hadde partiet over 2,7 millioner registrerte medlemmer.[trenger referanse]
Partiet definerte seg selv som konservativt, og ønsket å utvikle landet på et fundament av liberalt demokrati, markedsøkonomi og rettsstat.[trenger referanse] Det anså seg tillike som et sosialt reformparti.[trenger referanse] Ny verden hadde en forholdsvis nyliberal økonomisk politikk, kombinert med en økonomisk konservativ tilnærming til offentlige utgifter. Partiet fremsto som mer konservativt i sosiale spørsmål, for eksempel i synet på kriminialitet og familieverdier.
I utenrikspolitikken ønsket partiet en større tilnærming til USA, Japan og Vesten forøvrig, i hovedsak gjennom militært og økonomisk samarbeid,[7] samtidig som landet skulle distansere seg fra Russland og Kina. Ny verden har tradisjonelt støttet en hardere linje overfor Nord-Korea, og skarpt kritisert brudd på menneskerettighetene i landet, men inntok en tilsynelatende mer pragmatisk holdning i 2012. Forholdet mellom landene kjølnet betydelig etter at president Lee la forgjengernes solskinnspolitikk til side. Partiet hadde som målsetting at landene skal leve i fredelig sameksistens inntil koreansk gjenforening finner sted, og ønsket å vektlegge nasjonal sikkerhet gjennom økt profesjonalisering i forsvaret.[trenger referanse][7] Partiet ønsket å videreføre humanitær bistand til nabolandet, men også stanse Nord-Koreas atom- og rakettprogram.[7] Ny verdens proamerikanske og antikommunistiske linje gjorde det ofte til en skyteskive for angrep fra de statskontrollerte nordkoreanske mediene og den politiske venstresiden i Sør-Korea.
Historie
Park Geun-hye fra Ny verden, Sør-Koreas president i perioden 2013–2018.
Foto: Korean Culture & Information Service
Deler av partiet kan knyttes til Det demokratisk-republikanske parti og Park Chung-hees diktatur i 1960- og 1970-årene, men disse delene er betydelig utvannet etter flere partifusjoner. I 1990 ble flere mindre høyrepartier, hvorav det største og mest fremtredende var Det demokratiske rettferdighetsparti, slått sammen til Det demokratisk-liberale parti med Park Tae-joon som leder. Partiet skiftet navn til Nytt Korea-parti i 1995, og etter nye sammenslåinger ble Det store nasjonalpartiet (한나라당, Hannara-dang) etablert den 21. november 1997. Han(nara) kan oversettes både til «stor» og «en(het)».
Partiet var størst etter parlamentsvalget i Sør-Korea 2000 med 53 prosents oppslutning og 147 av 271 seter i nasjonalforsamlingen. Partiet ble imidlertid sittende i opposisjon i ti år. Lee Hoi-chang var partileder fra 1998 til 2002, og tapte presidentvalget i både 1997 og 2002 etter en rekke skandaler og anklager. Partiet tapte parlamentsvalget i 2004 trolig grunnet beskyldninger mot president Roh Moo-hyun. Opinionen mente at partiet stod bak riksrettssaken mot presidenten. Valget endte med nederlag, og for første gang ble ikke partiet eller et av dets forgjengere største parti i nasjonalforsamlingen. Suppleringsvalget i 2005 gav imidlertid partiet med samarbeidspartnere flertall i nasjonalforsamlingen.
I 2007 ble ikke Lee renominert som presidentkandidat for partiet, og han stiftet derfor et eget parti i protest. Tidligere partileder Park Geun-hye, datter av tidligere president Park Chung-hee, var lenge antatt å bli nominert. Tette familiebånd anses av mange som tegn på at partiet styres av en aldrende elite. Park tapte imidlertid mot daværende borgermester i Seoul, Lee Myung-bak. Lee ledet stort i begynnelsen av nominasjonsprosessen, men Park klarte å redusere ledelsen, blant annet ved å beskylde Lee for korrupsjon. Lee vant presidentvalget den 19. desember med 48,7 prosent av stemmene, og året etter fikk partiet rent flertall i nasjonalforsamlingen. I lokalvalgene i 2010 fikk partiet en kraftig tilbakegang.[8]
I 2011 ble partiet rammet av flere kriser og skandaler. I oktober tapte partiets kandidat kampen om landets viktigste politiske verv utenfor regjeringen, borgermesteren i Seoul. Etter flere dataangrep under suppleringsvalgene i 2011 som kunne knyttes til partiets ledelse, gikk denne i realiteten i oppløsning.[9] Partileder Hong Jun-pyo trakk seg offisielt den 9. desember, den 17. desember opprettet partiet et interimsstyre under ledelse av Park Geun-hye. Hennes viktigste oppgave ble å forbrede partiet på det kommende parlaments- og presidentvalget henholdsvis 11. april og 19. desember 2012.[10] Parks eget parti, Allianse for fremtidshåp, som opprinnelig ble etablert i 2008 av Park-tilhengere til venstre i det konservative partiets politiske spekter, skulle innfusjoneres i partiet.[11] Det ble diskutert om partiet skulle stryke ordet «konservativ» fra sitt program, men dette avviste Park.[12][13] På landsmøtet den 13. februar 2012 ble Allianse for fremtidshåp innfusjonert, den politiske plattformen revidert, logoen endret, og navnet endret til Ny verden, i et håp om at det skal gi partiet et nytt løft og lokke gamle velgere tilbake.[14][15][16][17]
Høsten 2012 nominerte Ny verden tidligere partileder Park Geun-hye som sin presidentkandidat. I valget i desember vant hun med 51,6 % av stemmene, og blir således innsatt som Sør-Koreas første kvinnelige president i februar 2013.
_(cropped).jpg)
