Folkekirken
Hovedgren		Den evangelisk-lutherske kirke
Grunnlagt		1536
Utgått fra		Den romersk-katolske kirke
Antall medlemmer		4 276 271 (2023)[1]
Livssyn		Lutheranisme[2]
Geografi		Danmark inkludert Grønland
Land		Danmark
Medlemskap		Kirkenes Verdensråd
Nettsted		www.folkekirken.dk

Folkekirken, eller Den danske folkekirke, er en evangelisk-luthersk kirke som er det største kirkesamfunnet i Danmark. Langt på vei er Folkekirken å betrakte som Danmarks statskirke, men det er uenighet i Danmark om hvorvidt Folkekirken faktisk er en statskirke.^[3][4]

Etter prosentvis oppslutning i befolkningen var Folkekirken pr. 2008 også den mest omfattende nasjonale kirke i Skandinavia. I den danske grunnloven slås det fast at Folkekirken skal være en evangelisk-luthersk kirke. Ca 72,1 % av innbyggerne i Danmark var per 1. januar 2023 medlemmer,^[5] men under 5 % gikk til gudstjeneste ukentlig.

Medlemstallene i kirken synker svakt: fra 1985 til 2003 sank andelen dansker som tilhørte Folkekirken med 7,3 %. Det er et langt lavere tall enn f.eks. i Norge. Nedgangen skyldtes i første rekke innvandring til Danmark og lavere dåpstall. I motsetning til i Norge har det i Danmark aldri vært massiv utmelding av Folkekirken (kanskje med unntak av årene 2012 og 2016), noe som delvis skyldes kirkens tette bånd til statsforvaltningen, men også fraværet av et aktivt og sterkt livssynshumanistisk alternativ.^[6]

Inntil reformasjonen i 1536 var Den katolske kirken dominerende i Danmark i historisk tid. Etter reformasjonen ble en luthersk kirke opprettet med kongen som øverste leder. Inntil 1849 var dette den eneste tillatte religion i kongeriket. Etter at religionsfriheten ble innført som følge av liberale idealer skiftet kirken formelt navn til folkekirke. Dette skjedde for å understreke at kirken hadde majoriteten av folket med seg. Denne ordningen bidro også til at kongen ikke lenger var formell leder av kirken, men at han fortsatt skulle være medlem og kirkens beskytter.

Hvis man blir døpt i den danske kirke er man medlem resten av livet; man kan melde seg ut, men det må gjøres skriftlig.

Folkekirken styres av det danske kirkedepartementet der kirkeministeren til enhver tid er øverste autoritet. Administrativt er kirken inndelt i elleve bispedømmer (Den færøyske kirke er pr. 29. juli 2007 blitt selvstendig og er derfor ikke lenger en del av Den danske folkekirke). De 11 bispedømmene er inndelt i 111 provinser, 1340 pastorater og 2200 sogn, med ca. 2400 kirker. Folkekirken har i alt ca. 2400 sogneprester, sognene styres av 2200 menighetsråd med i alt ca. 18 000 medlemmer. (Tallene for prostier, pastorater, sogn, kirker, sogneprester og menighetsråd er foreløpig (2007) ikke korrigert etter utskillelsen av den færøyske kirken).

Kirken finansieres via skatt betalt av Folkekirkens medlemmer. Denne skatten/avgiften innkreves gjennom staten. Ordningen med kirkeskatt ble innført i 1920. Kirken hjelper staten med oppgaver knyttet til folkeregistrering og begravelser, disse tjenestene tilbys også personer som ikke er medlemmer av Folkekirken. Alle danske innbyggere kan derfor registrere fødsler gjennom kirkens organisasjon. Ettersom Den danske kirke er tett sammenvevd med statsforvaltningen – både på grunn av folkeregistrering og begravelser – har debatten om et skille mellom stat og kirke vært langt mindre framtredende i Danmark enn i Norge og Sverige. Et eventuelt skille mellom kirke og stat vil av samme grunn være en vanskelig prosess i Danmark.

Ut over de normale gudstjenestene i kirken på søndager og helligdager er det fire begivenheter som for folkekirkemedlemmer skal markeres i kirken: Dåp, konfirmasjon, bryllup og begravelse.

Folkekirken registrerer fødsel, navneskifte og død i Danmark. Kirken betjener i denne sammenhengen alle dansker, ikke bare medlemmer av kirken. I distriktet Sønderjylland utføres disse oppgavene av kommuneforvaltningen. Dette skyldes at distriktet fortsatt forholder seg til tidligere tysk lovverk. Denne praksisen har eksistert i Sønderjylland/Nordslesvig siden 1873 (disse områdene var tidligere helt eller delvis administrert fra Tyskland).

Den 4. mai 2005 kunngjorde kirkeministeren at det ville bli opprettet et offentlig kontor uavhengig av kirken som kunne foreta deler av Folkekirkens forvaltningsoppgaver. Denne avgjørelsen kom etter kritikk fra ikke-kristne som opplevde det problematisk å skulle henvende seg til kirken for registrering av barns fødsler og eventuelt navneskifte.

Etter reformasjonen og frem til 1849 var kirken en del av staten. I Kongeloven fra 1665 krevdes det at kongen skulle opprettholde den augsburgske bekjennelse i Danmark-Norge, og skjerme de to rikene mot kjettere. Kongen ble proklamert som kirkens og geistlighetens øverste styrer, med myndighet over alt som gjaldt gudstjenester og kirkelige sammenkomster.^[8] Religionen og kirkestyrelsen var et statsanliggende, og det var ikke mulig å melde seg ut av kirken.

I løpet af 1700-tallet ble det reist krav om åndelig frihet, og i praksis ble statskirkens krav om f.eks. tvungen kirkegang svekket. Med Junigrundloven i 1849 ble dette gjenspeilt også i lovgivningen. Grunnloven ga borgerne frihet til å utøve gudsdyrkelse etter eget valg (opprinnelig var bestemmelsen om dette å finne som § 81; i dag er dette nedfelt i § 67), uten at valget har betydning for hvilke borgerlige rettigheter og plikter man har (dette stod opprinnelig i § 84, og nå i § 70). Staten understøtter folkekirken (§ 4), men staten er i rettslig henseende religionsløs, f.eks. eksisterer det ikke noe krav om at kirkeministeren eller andre regjeringsmedlemmer eller innbyggere skal være medlem af folkekirken.^{[Note 1]}

Folkekirkens lovgivningsmessige forhold er det likevel fortsatt staten som regulerer. Junigrundloven 'lovet' at Folkekirkens forfatning ordnes ved lov (dette stod opprinnelig i § 80, og nå i § 66), en såkaldt løfteparagraf. Men det har fortsatt ikke blitt utarbeidet noen slik forfatning, og i praksis er denne paragrafen i Grunnloven blitt fortolket som ordnes ved lovgivning. Denne lovgivningen har omfattet emner som av mange har blitt betraktet som nø som angår folkekirkens indre (og ikke kun ytre) forhold, eksempelvis at kvinner kunne ordineres som prester, som ble vedtatt ved lov i 1947 tross motstand fra flere biskoper. Etter at likestillings- og kirkeminister Manu Sareen i 2012 ved forordning innførte muligheten for folkekirkelig vielse av personer av samme kjønn (uten full aksept fra alle biskoper, men også uten at noen av biskopene sa direkte nei), anla en gruppe personer et søksmål som endte opp i dansk Højesteret. Højesteret avviste at ministeren hadde handlet grunnlovsstridig, og en del av begrunnelsen lød som følger:

Lovgivningsmagten og regeringen har ikke pligt til forud for regulering af folkekirkens forhold at høre nogen kirkelig instans. Uanset dette skete der forud for den gennemførte ordning bl.a. inddragelse af landets biskopper.^[9]

Gjør dette folkekirken til en statskirke? Noen mener ja, eller i praksis ja.^[3] Andre mener nei. Tidligere kirkeminister Mette Bock fastholdt i et intervju mot slutten av sin statsrådstid at det er forskjell på statskirke og folkekirke:

”Det har været min opgave at sørge for, at de to ikke støder sammen. For i Danmark har vi ikke en statskirke, men en folkekirke. Men der har været et eksempel undervejs i min periode, hvor de to er stødt sammen,” erkender hun.^{[Note 2][4]}

Kirkehistoriker og professor Martin Schwarz Lausten fastholder også forskjellen, men påpeker samtidig det innviklede forholdet:

Har vi da en folkekirke eller en statskirke? Grundloven afviser selv gennem sit ordvalg, at vi har en statskirke. Endvidere gælder, at statskirke har man der, hvor alle, som fødes i det pågældende land, automatisk bliver medlemmer af landets kirke, og hvor samtlige beslutninger af både åndelig, indrekirkelig og verdslig art træffes af statslige organer. Sådan forholder det sig ikke i Danmark, hvor man frivilligt skal indmeldes, dersom man ønsker medlemsskab. På den anden side er der statskirkelige træk, idet regenten iflg. Grundloven skal være medlem af den evangelisk-lutherske folkekirke, og staten skal iflg. Grundloven støtte netop denne kirke frem for andre. Lovgivning og administration af den udføres af folketing og kirkeministerium med den rent politisk udnævnte minister i spidsen, statsoverhovedet udnævner efter indstilling biskopper, det offentlige opkræver kirkeskatten på kirkens vegne og lader folkekirken foretage personregistreringen. Sammenfattende kan man sige, at vi har en folkekirke med stærke statskirkelige træk.^[10]

• Offisielt nettsted
• (en) Church of Denmark – kategori av bilder, video eller lyd på Commons