Kildeløs: Denne artikkelen mangler kildehenvisninger, og opplysningene i den kan dermed være vanskelige å verifisere. Kildeløst materiale kan bli fjernet.

Finlands erobring av Øst-Karelen var en militær kampanje som Finland gjennomførte i 1941. Den var en del av det som vanligvis kalles fortsettelseskrigen. Finske tropper besatte det sovjetiske Øst-Karelen og holdt det inntil sin tilbaketrekning i 1944.

Etter den første måneden av fortsettelseskrigen hadde den karelske hær forholdt seg rolig i en måneds tid, fått forsterkninger og forsyninger, og hadde forberedt seg på fortsettelsen av sin offensiv. I mellomtiden hadde den finske hær gjenerobret Det karelske nes. De sovjetiske troppene hadde også forberedt nye befestninger og bragt nye tropper fram til fronten. Da omringningene av sovjetiske tropper på den vestlige bredd av innsjøen Ladoga var tilendebrakt, ble den 7. finske divisjon overført til et område hvor den kunne bistå begge hærstyrkene. Med dette grunnlaget startet offensiven for alvor.

Den finske offensiv ble innledet i de tidlige timer den 4. september ved Tuulos, da den hittil kraftigste artilleribeskytning i Finlands historie ble innledet. Denne artilleribeskytningen, dens effektivitet, arbeidsgang og ammunisjonsforbruk ble grundig undersøkt straks etter slaget, og det avstedkom en rekke forbedringer, som ble perfeksjonert i slaget ved Tali-Ihantala. Straks etter skytningen var opphørt, krysset 5. divisjon Tuulos-elven, 7 km fra dens munning, kl. 5 om morgenen. Overgangen over elven gikk glatt, men snart ble russiske motstand intensivert. Den finske panserbataljon fulgte etter fortroppen, og hjalp til med å nedkjempe fiendens stillinger slik at kystveien ble avskåret. Det sovjetiske motangrepet startet kl. 13, og klarte å omringe finnene som hadde rykket fram langs kystveien. Omkring kl. 14, da situasjonen så alvorlig ut for finnene, satte oberst Karhu reservedivisjonen inn i kampen. Sammen med stridsvogner klarte de å bryte omringningen omkring kl. 17.30, og i den påfølgende strid ble styrkene spredt. Finnene nådde fram til bredden av Ladogasjøen, og avskar dermed tilbaketrekningsrutene for de sovjetiske styrker som fortsatt lå mellom dem og Tuuloselven. I løpet av natten ble de omringede sovjetiske styrkene nedkjempet. I slaget ble Sovjets 3. marinebrigade og et infanteriregiment rystet og delvis ødelagt. Veien til Olonets lå deretter åpen for finnene.

Så snart gjennombruddet var sikret, hastet Lagus-styrken mot Olonets, som den erobret den 5. september etter en kort kamp. Derfra rykket den i løpet av natten mot elven Svir, og de første enheter nådde dit kl. 5 om morgenen den 7. september.

Marttinen-styrken var adskilt fra Lagus-styrken og den pansrede bataljon, og den rykket østpå fra Olonets og erobret den nordlige ende av jernbanebroen over elven Svir. Erobringen var fullført om morgenen den 8. september, og avskar den vestlige linje av Murmanskjernbanen.

På venstre side av 5. divisjon hadde 17. divisjon mindre suksess, og den sovjetiske 3. divisjon kunne fastholde sine stillinger ved Säntämä. Lenger mot nord gikk det bedre for den 17. divisjon og dens 13. infanteriregiment nådde veiaksen Olonets-Petrozavodsk om kvelden den 5. september. Det 34. infanteriregiment fortsatte sitt fremstøt sydpå langs veien fra Olonets. Her innledet det 44. infanteriregiment, som var en del av Lagus-styrken, den 6. september en fremrykning nordpå mot Nurmoila, som ble tatt neste morgen. Det betød at alle veiforbindelser fra den sovjetiske 3. divisjon var avskåret, og divisjonen brøt derfor hurtig opp fra Säntämä, og forsøkte uten hell å gjenerobre Nurmoila. I løpet av den 7. september klarte finnene å erobre og holde veien mellom Nurmoila og 34. infanteriregiment. Ved å etterlate sine kjøretøyer lyktes det for det meste av den sovjetiske 3. divisjon å bryte igjennom de finske linjer den 8. september, krysse veien østpå, og således unnslippe inn i de veiløse skogene der.

17. divisjon marsjerte til elven Svir og begynte å rydde begge bredder østpå fra jernbanebroen, hvor Murmansk-jernbanen krysser Svir. Den røde armé hadde forsterket området med den nye 314. divisjon, og den finske framrykningen var langsom, men den 22. september hadde finnene konsolidert et 5-10 km dypt og 40 km bredt brohode på den sydlige bredden av Svir.

Nord for den 7. divisjon forberedte den 1. og den 11. divisjon et angrep langs Olonets-Petrozavodsk veiaksen. Som følge av dette hadde de allerede begynt å erobre brohoder på den andre siden av elven Säpsänjoki den 31. august. Også her hadde de sovjetiske styrker forberedt sine stillinger langs veiene, så finnene besluttet å rykke frem gjennom de veiløse skogene, og omringe de sovjetiske tropper. Den 7. september lyktes det dem å avskjære Aunus-Petrozavodsk veien nord for veikrysset ved Prääsä, som ble tatt den følgende dag. Dette medførte at den sovjetiske 272. divisjon, samt både 9. og 24. infanteriregiment ble avskåret fra sine forsyningslinjer. Den 1. divisjon hadde angrepet disse styrkene, og den 7. september nådde den hovedveien.

De sovjetiske styrker innledet et motangrep for å åpne veien til Petrozavodsk fra begge sider, mot veisperringen ved Prääsä, mellom 11. og 13. september, men det lyktes ikke for dem. Det betød at de sovjetiske styrker ikke hadde noen annen mulighet enn å etterlate sitt tunge utstyr, og trekke seg tilbake gjennom skogene mot øst, hvilket de gjorde i løpet av de følgende tre dager. Etter at området var renset for sovjetiske styrker, fortsatte den 11. divisjon angrepet den 20. september, ved å rykke fram langs hovedveien og avskjære den for hver andre km. Dermed tvang de forsvarerne til å oppgi sine stillinger. Ved å rykke fram på denne måten nådde den 11. divisjon landsbyen Puoliväli den 24. september, 20 km fra Petrozavodsk.

I mellomtiden hadde oberst Lagus samlet sine styrker ved jernbanebroen over elven Svir. Den 18. september gjenopptok han offensiven ved å angripe østover langs elven til landsbyen Ostretsina, hvor han dreide nordpå til landsbyen Latva. Mellom den 15. og 20. september hadde den 7. divisjon bygget over 30 km vei gjennom sump- og myrfylte skoger mot stasjonen i Latva, som lå ved Murmansk-jernbanen. Formålet med disse manøvrer var å gjennomføre en dobbelt omringning av de sovjetiske forsvarere (3. sovjetiske divisjon og noen bataljoner), som hadde forberedt sine stillinger langs jernbanen, og som ble forsynet av pansrede tog som ikke kunne gjennomtrenges av de finske panservernkanoner. Det finske angrep kom som en overraskelse, jernbanen ble avskåret, og landsbyen Latva ble tatt den 21. september. De omringede sovjetiske styrker begynte straks å trekke seg tilbake nordover langs jernbanen, og ved hjelp av et pansertog lyktes det dem å bryte gjennom beleiringen og trekke seg tilbake den 22. september.

Lagus ventet ikke på at kampen ved stasjonen i Latva skulle slutte, men beordret to bataljoner, under ledelse av oberstløytnant Björkman, til å angripe nordover fra Latva. Den 24. september nådde de bredden av Onega-sjøen ved landsbyen Derevjannoje, og avskar dermed den siste sovjetiske forbindelse over land syd for Petrozavodsk.

Den 25. september beordret Lagus Björkman å avskjære jernbanen igjen i nærheten av Petrozavodsk, og den 27. september avskar han jernbanen ved Orsega. Den følgende dag var Björkman kun 4 km fra Petrozavodsk, men angrepet ble stoppet fordi det var bruk for styrkene i Orsega, hvor de sovjetiske styrker forsøkte å bryte ut av omringningen. Den 29. september lyktes det for de sovjetiske tropper å bryte gjennom den finske frontlinje ved Orsega, og rykke ytterligere 5 km nordover, innen finnene stoppet dem. Den 7. divisjon fulgte i hælene på de sovjetiske styrker, og den 30. september utbrøt det heftige kamper ved Orsega. Det 9. infanteriregiment og den 7. divisjon angrep sydpå langs bredden av Onega-sjøen, og nådde elven Svir den 2. oktober. Den planlagte øyeblikkelige krysningen av elven måtte utsettes, da de utmattede tropper nektet å krysse elven i nattens mørke. Overgangen ble gjennomført den 6. oktober kl. 14, og i løpet av følgende uke skapte den 7. divisjon et 10 km dypt brohode på den sydlige side av Svir. Framrykningen ble stoppet ved ankomsten av den 114. sovjetiske divisjon, og alle tropper begynte å forberede forsvarsstillinger.

Den 26. september fortsatte den 1. og 11. divisjon sine angrep mot Petrozavodsk. De sovjetiske styrker erkjente den truede situasjon, og begynte å evakuere styrkene fra Petrozavodsk. Da den finske 11. divisjon avskar hovedveien og jernbanen nord for Petrozavosk den 30. september, hadde de fleste sovjetiske styrker allerede forlatt byen. Byens siste forsvarere ble evakuert over Onega-sjøen, og finnene inntok byen om morgenen den 1. oktober.

Den sovjetiske 3. divisjon innså at veien nordover var blokkert, så etter å ha ødelagt tungt utstyr, herunder pansertoget, trakk den seg tilbake til de veiløse skogene, og innledet en lang tilbaketrekning sørover. Det finske 30. infanteriregiment innledet en forfølgelse, men etter to uker lyktes det de siste få hundrede menn fra 3. divisjon å unnslippe over Svir.

På venstre side av den 11. divisjon rykket den 4. divisjon frem langs Sortavala-Petrozavodsk jernbanen. Denne strekning var blitt kraftig befestet i løpet av vinterkrigen, og framrykningen var meget langsom, så den 4. divisjon var fremdeles 12 km fra Petrozavodsk da byen falt.

Lenger nord hadde Oinonen-styrken med 2. jegerbrigade og kavaleribrigaden ordre om å rykke mot nordøst. Det var to veier, med den brede veiløse skog imellom, som Oinonen benyttet. Den 71. sovjetiske divisjon besluttet følgelig å konsentrere sine styrker mot en av disse, og det lyktes dem å presse den 2. jegerbrigade nesten 10 km tilbake i et motangrep den 16. september. Deretter ble sovjeterne tvunget til å trekke seg tilbake, fordi et motangrep fra kavaleribrigaden truet med å omringe dem. Oinonen-styrken fortsatte med å presse den 71. divisjon, nådde Vatselänjärvi-sjøen den 29. september, og åpnet dermed veien østover.

Etter erobringen av Petrozavodsk ble Karelen-hæren beordret til å fortsette offensiven nordover langs jernbanen, og erobre den rekken av landtunger som strekker seg opp til elven Suununjoki. Den 1. divisjon krysset Petrozavodsk-bukten den 2. oktober, og hadde ryddet den sydlige del av området den 7. oktober. Den første landtungen ble passert av den 4. divisjon den 5. oktober, men framrykningen gikk langsomt på grunn av vedvarende aksjoner fra det sovjetiske 1072. infanteriregiment. 1. divisjon påtok seg derfor å gjennomføre angrepet, og det angripende 5. infanteriregiment ble overført fra 4. divisjon til 1. divisjon. Det nye 29. infanteriregiment ble sendt fra Petrozavodsk for å hjelpe 1. divisjon, og endelig den 18. oktober ble elven Suununjoki nådd. Den 4. divisjon fortsatte angrepet nordpå langs sjøens vestlige bredd, og etterlot kun små enheter for å sikre de neste to landtunger. Omsider nådde den Oinonen-styrken, som var østpå i landtungen mellom innsjøene Sunjärvi og Pälläjärvi, den 13. oktober. Angrepet fortsatte mot nord langs den vestlige bredden av Pälläjärvi-sjøen, og den 19. oktober erobret 4. divisjon veikrysset ved Juustjärvi. Dette åpnet veien til Karhumäki, og det like før det sovjetiske 126. infanteriregiment rakk å passere krysset. Den sovjetiske divisjonen ble tvunget til å etterlate sitt tunge utstyr, for å trekke seg tilbake nordpå gjennom skogene.

Den 8. divisjon var nettopp blitt overført fra det Karelske nes til Porajärvi, som ble erobret av Kuusjärvi-brigaden den 12. oktober, da de sovjetiske tropper begynte å trekke seg tilbake fra sine forberedte stillinger. De var nemlig truet av 4. divisjons fremrykning mot Juustjärvi. Den 15. oktober forsterket 8. divisjon Kuussaari-brigaden, og innledet et angrep over Suununjoki-elven. Den 18. oktober ble veikrysset ved Jänkäjärvi-sjøen erobret, hvorfra finnene fortsatte mot Juustjärvi. Der ble det ble etablert kontakt med 4. divisjon den 20. oktober. De rykket også fram mot Seesjärvi-sjøen, som ble nådd den 19. oktober. Den 8. divisjon fortsatte med å rydde den sydlige bredden av Seesjärvi-sjøen, og erobret landsbyen Maaselkä den første november. Der måtte den stoppe, da den sto overfor den 289. sovjetiske divisjon. Angrepet startet igjen etter tre ukers forberedelse den 21. november, og det lyktes å presse forsvarerne tilbake mot sjøens bredder, hvor de trakk seg tilbake over den frosne sjøen den 28. november. Det lyktes dem derimot ikke å erobre jernbanestasjonen ved Maaselkä, da den nye sovjetiske 263. divisjon nådde fram til stasjonen like før finnene. Da det ble klart at offensiven ikke kunne fortsette til målet – jernbanestasjonen – ble 8. divisjon beordret til å forberede defensive stillinger.

Erobringen av Juustjärvi truet høyre flanke for de sovjetiske styrker, som forsvarte den østlige bredden av elven Suununjoki. Den 4. divisjon, forsterket med 45. infanteriregiment, fikk derfor ordre om å rykke fram til Onegasjøens bredd og isolere de sovjetiske styrker der. Angrepet ble innledet den 20. oktober, og den 24. oktober ble landsbyen Mäntyselkä ved den sydlige ende av Semsjärvi-sjøen erobret, men angrepet kom ikke lenger. Det 26. infanteriregiment fikk ordre til å omringe fienden ved å gå rundt sjøen, og om morgenen den 27. oktober lyktes det dem å ta landsbyen Kumsa. Dette avskar den sovjetiske forbindelse bakover, og tvang styrkene til å trekke seg tilbake. I mellomtiden var det 45. infanteriregiment rykket fram på skogstier, og utvidet dem slik at motoriserte kjøretøyer kunne benytte ruten, og nådde jernbanen i nærheten av Käppäselkä stasjon den 27. oktober. I løpet av de neste to dager lyktes det dem å erobre stasjonen, og et pansertog som satt fast der.

På samme tid, den 27. oktober, begynte hovedoffensiven over Suununjoki-elven, og kavaleribrigaden etablerte et brohode. Den neste dag krysset også den 2. jegerbrigade elven, og begynte å rykke fram mot Kontupohja, mens kavaleribrigaden dreide nordover for å haste seg rundt Santalanjärvi-sjøen. Den følgende dag krysset også 1. divisjon elven, og sammen med den 2. jegerbrigade innledet de angrepet mot Kontupohja. Det første, uforberedte angrep slo feil, og finnene stoppet opp for å forberede et nytt. Den sovjetiske 313. divisjon, som forsvarte Kontupohja, hadde lagt merke til at ytterligere finske enheter truet dens forbindelsesvei mot nord, så den begynte å trekke seg tilbake fra Kontupohja om kvelden den 2. november, rett før den planlagte finske offensiv neste morgen. Finnene erobret og brente byen innen midnatt, og fortsatte med å forfølge de sovjetiske styrker som trakk seg tilbake. Selv om kavaleribrigaden hadde avskåret jernbanen og hovedveien mot nord, lyktes det den sovjetiske divisjon å unnslippe ved å bruke en raskt bygget vei mellom hovedveien og sjøens bredd.

Situasjonen var imidlertid forbedret for forsvarerne, da frontens lengde var blitt avkortet, og den var forankret i sjøbredder i begge ender. Forsterkninger hadde forbedret styrkeforholdet: Det var 3 finske divisjoner og to brigader mot fire sovjetiske divisjoner og en brigade. Bakkene syd og vest for byen Karhumäki dannet naturlige forsvarsstillinger, som ble utbygget med omfattende befestninger der den den finske framrykning stoppet den 8. november.

I løpet av de neste to uker testet finnene forsvarslinjen, og den 21. november innledet den 1. divisjon et angrep som drev en 5 km dyp kile inn i de sovjetiske stillinger, før den ble ble stoppet. På nordsiden av Karhumäki måtte 4. divisjon stoppe, bare 4 km fra byens sentrum, den 19. november. Den fornyede offensiv ble innledet den 29. november, og den brøt gjennom de ytre linjer vest for byen den 2. desember. I mellomtiden nådde generalmajor Lagus' 1. jegerbrigade fram til fronten, og deltok i offensiven fra den 4. desember. Neste morgen brøt den 4. divisjon gjennom de sovjetiske linjer fra nord, mens 1. jegerbrigade brøt gjennom sydfra og rykket inn mot byen. Den 2. jegerbrigade fulgte like etter Lagus' menn og begynte å rydde byen, mens 1. jegerbrigade fortsatte hurtig østover mot Poventsa, som den nådde neste dag, og dermed lukket Hvitsjøkanalen. Små enheter krysset kanalen og fortsatte noen få kilometer, innen de vendte tilbake til Poventsa, hvor de ble beordret til å innta en defensiv posisjon. Om natten den 8. desember sprengte sovjetiske pionerer slusene ved kanalen. Dette forårsaket en flodbølge som skyllet over de beskyttende bredder ved Poventsa, og noen få menn druknet.

Nord for Karelen-hæren fikk den finske 14. infanteridivisjon under oberst E. Raappana ordre om å rykke fram til Rukajärvi. Dette området ble forsvart av det sovjetiske 337. infanteriregiment (fra 54. infanteridivisjon) og den 73. grensegendarmstyrke, og også her hadde forsvarerne forberedt et 15-20 km dypt område med feltbefestninger.

De første patruljer krysset grensen den 1. juli, og den generelle framrykning startet den 3. juli. Det lyktes forsvarerne å forsinke den finske framrykning, og det var ikke før den 8. juli at finnene erobret Repola. Framrykningen fortsatte den 11. juli, da finnene krysset Lieksajärvi-sjøen, og begynte å omringe de sovjetiske tropper som forsvarte den smale landtungen der. Omringningen var komplett den 21. juli, og da sovjetiske forsøk på å bryte omringningen ble slått tilbake den 23. juli, begynte man å evakuere styrker over Roukkulanjärvi-sjøen. Evakueringen var ikke vellykket, da over 100 mann druknet og 300 ble tatt til fange. Omelia-lommen overga seg den 24. juli.

Da finnene ikke hadde noen lette enheter til rådighet, rykket de langsomt østover, og de neste slag ble utkjempet om kontrollen over Ontrosenvaara-bakkene mellom den 30. juli og 12. august. Den sovjetiske 54. divisjon hadde bragt forsterkninger fram, blant annet deler av det 137. infanteriregiment og den 71. grensegendarmstyrke. Da disse styrker ikke var tilstrekkelig til å stoppe det finske angrep, beordret den sovjetiske 7. armé den nydannede 27. divisjon til området. Det viste seg at sovjetstyrkene hadde omhyggelig forberedte stillinger på Rukavaara-bakken bare noen få kilometer mot øst. De retirerende sovjetiske styrker bemannet disse stillinger, og stoppet den finske framrykning her i tre uker. Den 3. september angrep finnene, omringet bakken og tvang dens forsvarere til å forlate sine stillinger innen den 8. september. Landsbyen Rukajärvi ble tatt den 11. september, og elven Onkajoki ble krysset den 15. september. Etter å ha rykket bare 24 km fram, nådde finnene de sovjetiske stillinger som ikke kunne tas i en fart. Selv om regimentets mål ikke ble nådd, var frontlinjen kommet så langt fram som Mannerheim hadde forutsatt. Den 14. divisjon ble følgelig beordret i forsvarsstilling.