Sudetendeutsche Akademie der Wissenschaften und Künste
Utmerkelser
8 oppføringer
Stort fortjenstkors av Forbundsrepublikken Tysklands fortjenstorden Nordstjerneordenen Stort ærestegn i sølv med stjerne av Ærestegnet for fortjenester Bruno Kreiskys menneskerettspris Den europeiske menneskerettighetsprisen Honorary doctorate of Strasbourg-III University (1990)[3] Stor ærestegn i sølv av Ærestegnet for fortjenester Stort ærestegn i gull av Ærestegnet for fortjenester
Felix Ermacora (født 13. oktober1923 i Klagenfurt, død 24. februar1995 i Wien) var en østerriksk folkerettsjurist og konservativ politiker. Fra 1957 var han virksom som professor i statsvitenskap og folkerett ved Universität Innsbruck. Han var medlem av Nasjonalrådet (parlamentet) i Østerrike for ÖVP fra 1971 til 1990. Dessuten var han medlem av Den europeiske menneskerettighetskommisjonen og FNs menneskerettighetskommisjon fra 1958. I 1974 var han president for FNs menneskerettighetskommisjon, og fra 1984 arbeidet han også som ekspert for FN med Afghanistan som fagområde. Han ble utnevnt til direktør for Ludwig Boltzmann Institut für Menschenrechte ved Universität Wien i 1992. Han var også styremedlem i International Society for Human Rights.
Ermacora er blant annet kjent for sitt arbeid med fordrivelsen av tyskerne fra Øst-og Sentral-Europa i årene 1945-1946. Han kom i 1991 til den konklusjon at fordrivelsen oppfylte kriteriene for å betegnes som folkemord.[trenger referanse] Han ledet også Europarådets undersøkelse av deportasjonen av armenerne, og kom til samme konklusjon.[trenger referanse]
Han mottok en rekke utmerkelser i flere land, bl.a. Tysklands og Frankrikes fortjenstordener, UNESCOs pris for menneskerettigheter og Europarådets Den europeiske menneskerettighetsprisen. Han var også æresdoktor ved universitetene i Köln og Strasbourg, og korresponderende medlem av det østerrikske vitenskapsakademiet.
Felix-Ermacora-Institut ble stiftet i 1999 for å føre hans arbeid videre. På hans dødsdag i 2005 etablerte det østerrikske konservative partiets parlamentsklubb Felix-Ermacora-Menschenrechtspreis. De første prisvinnerne var den katolske presten Georg Sporschill og ORF-krigskorrespondenten Friedrich Orter.
Verker
Handbuch der Grundfreiheiten und der Menschenrechte, 1963
Allgemeine Staatslehre, 2 bd., 1970
Österreichische Verfassungslehre, 2 bd., 1970/80
Grundriß der Menschenrechte in Österreich, 1988
Die Entstehung der Bundesverfassung, 5 bd., 1986-93
Menschenrechte in der sich wandelnden Welt, 3 bd., 1974-94
Menschenrechte ohne Wenn und Aber. Erlebnisse und Begegnungen, 1993
Referanser
^Autorités BnF, BNF-ID 120295023, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
^Autorités BnF, BNF-ID 120295023[Hentet fra Wikidata]
^Journal officiel de la République française, legifrance.gouv.fr[Hentet fra Wikidata]
