Ewald von Demandowsky
Født		21. okt. 1906 Berlin
Død		7. okt. 1946 (39 år) Berlin
Beskjeftigelse		Filmprodusent, journalist, dramaturg
Parti		Nationalsozialistische Deutsche Arbeiterpartei
Nasjonalitet		Tyskland
Ewald von Demandowsky på Commons

Ewald von Demandowsky (født 21. oktober 1906 i Berlin i Det tyske keiserrike, henrettet 7. oktober 1946 i Berlin-Lichtenberg) var en tysk filmprodusent som i det nazistiske «Tredje rike» innehadde stillingen som Reichsfilmdramaturg og var produksjonssjef for selskapet Tobis Film. Han produserte flere nazistiske propagandafilmer.

Demandowsky studerte ved en høyskole, gikk i banklære og virket en tid som forfatter. Mellom 1924 og 1932 spilte han biroller i teatre, og arbeidet deretter som sekretær ved Brunnen-Verlag i Berlin.

Demandowsky var blitt medlem av nazistpartiet allerede i 1931/32, og ble kulturell-politisk redaktør for avisen Völkischer Beobachter.^[1] I 1937 ble han utnevnt til Reichsfilmdramaturg, som var underlagt Reichsministerium für Volksaufklärung und Propaganda, og satte i gang med å stanse uønskede filmprosjekter etter ønske fra Reichsminister Joseph Goebbels. Demandowsky ble dermed, ved siden av Fritz Hippler, den viktigste filmfunksjonæren i det totalitære Tyskland etter 1933. Begge to ble Goebbels' favoritter og betrodde. Han var stadig med på viktige møter og filmpremierer.

I 1939 ble han leder for Tobis Filmkunst,^[2] som da var det nest største tyske filmproduksjonsselskap, etter Universum Film AG. Han produserte en rekke nazistiske propagandafilmer, som Ohm Krüger og Ich klage an.^[2] Han ble kommisjonert som offiser i SS.

Demandowsky hadde fra 1944 en kjærlighetsaffære med den da 19 år gamle skuespillerinnen Hildegard Knef i siste halvdel av andre verdenskrig.^[3] Dette var mens hans egen kone og to barn hadde forlatt Berlin grunnet de stadige bombeangrepene på byen. Knef forsøkte etter krigen å tåkelegge denne affæren.

Ifølge Knef ble Demandowsky innkalt og sendt til tjeneste i Volkssturm-militiaen i april 1945, på tampen av krigen. Men han flyktet fra Berlin, overgav seg og ble overført til en krigsfangeleir av polske styrker. Men han ble kort etter løslatt,^[4] og vendte tilbake til Berlin.^[5]

I 1946 ble han arrestert igjen, nå av amerikansk militærpoliti, og utlevert til den sovjetiske militæradministrasjon i Tyskland. Demandowsky ble stilt for retten for sin rolle i fascistisk krigspropaganda og (på grunnlag av artikkel 58-2 StGB/RSFSR av militærtribunalet for garnisonen for den sovjetiske sektor av Berlin) dømt til døden av et sovjetisk militærtribunal. Han ble arkebusert av sovjeterne den 7. oktober 1946 i Berlin-Lichtenberg.

I 1991 ble Demandowsky rehabilitert av anklageadvokaten for den russiske føderasjons militære anklagerembede, i pakt med artikkel 3 bokstav a i Den russiske føderasjons lov av 18. oktober 1991 for rehabilitering av ofre for politiske represalier.^[6]

• Ernst Klee: Das Kulturlexikon zum Dritten Reich. Wer war was vor und nach 1945. S. Fischer, Frankfurt am Main 2007, ISBN 978-3-10-039326-5.
• Hildegard Knef: Der geschenkte Gaul. Bericht aus einem Leben. Molden, Wien 1970.
• Klaus-Dieter Müller, Thomas Schaarschmidt, Mike Schmeitzner, Andreas Weigelt: Todesurteile sowjetischer Militärtribunale gegen Deutsche (1944–1947). Eine historisch-biographische Studie. Vandenhoeck & Ruprecht, Göttingen 2015, ISBN 978-3-525-36968-5, Kurzbiographien auf beiliegender CD, dort S. 90f.