Ved storebroren Fredriks død i 1451 ble Ernst førstearvtaker til kurfyrst av Sachsen.
I 1455 ble Ernst tatt til fange, sammen med broren Albert, av knekten Kunz von Kaufungen. Hendelsen er kjent i tysk historieskrivning som prinserovet («Prinzenraub», «Altenburger Prinzenraub»).
Kurfyrste
I 1464 etterfulgte han sin far som kurfyrst av Sachsen. Han regjerte frem til 1485 sammen med broren Albrekt av Meissen og Thüringen.
Ernst forvaltet sine områder på forbilledlig måte etter middelalderens målestokk: I hans embedstid ble de wettinske landområder vesentlig større. Også byer som Dresden og Meissen blomstret under hans herredømme. Han klarte å sikre erkebispesetene Magdeburg og Mainz; for å oppnå det siste, reiste han i 1480 til Roma. Han annekterte Thüringen i 1482.
Men så tre år etter, (i 1485) delte han sitt område med Albrekt. I pakt med preliminærtraktaten i Leipzig fikk han et område rundt Wittenberg, områder i det sørlige Thüringen og dessuten Vogtland og deler av Pleissnerland. Han valgte Wittenberg som sin residensby. Han hadde omsorg for landets velferd og introduserte en konstitusjon. Ett år etter denne delingen døde kurfyrst Ernst i Colditz, 46 år gammel, som følge av fall fra hesten.