Ellen Andrea er en av hovedpersonene i en serie med åtte barnebøker av den norske forfatteren Anne-Cath. Vestly og utgitt 1992–2004. De tre første bøkene er illustrert av Vestlys ektemann Johan Vestly, de siste av Vestly selv.
Hovedpersonen Ellen Andrea ble introdusert som den nyfødte «Forundringspakken» i Knerten og forundringspakken (1973).
I denne frittstående serien som Vestly skrev nær tyve år senere, er Ellen Andrea 12–14 år gammel, har lillesøsteren Lagertha og foreldrene Philip og Siri. Ellen Andrea og Mormor er nære venninner og hovedpersoner sammen, og utviklingen av Mormor som forfatterens alter ego[1] trekkes videre her. Det meste av handlingen er lagt til Vestlys faste fiktive drabantby, Tirilltoppen, og involverer barn fra Vestlys tidligere bokserier: Kaos og Bjørnar, Aurora, Guro, Auroras bror Sokrates, Morten minstemann og Lars.
Internasjonal solidaritet og møter med innvandrere er et tema i denne siste serien til Vestly.[2] Vestly har «tatt opp problemstillinger med perspektiv utover familietematikken; har utvidet solidaritets- og fellesskapsideene og trukket storsamfunnet inn i småbarnsboka.»[1]
Bøkene inneholder en reise til Island i 5 på reise (1994), og en reise til Nigeria i Mormor og én til hos Rosa (1996). Vestly reiste selv til Nigeria i 1994.[3] Mormors vennskap med Rosa fra Nigeria oppsto i Mormor og de åtte ungene på sykkeltur i Danmark (1986).
I Monrad tenker (2002) er Vestly dels opptatt av å samle tråder fra tidligere bøker idet Mormor blir oldemor, og barneklubben «Småtassene» består fremdeles av barn fra tidligere bøker. Dessuten introduseres en rekke nye, velmente tema: Monrad (9 år) er fortvilet fordi faren hans er forsvunnet sammen med skipet sitt utenfor kysten av Nigeria, mens Lagertha lærer seg pakistanske gloser for å bli bedre venninne med en pakistansk jente som har flyttet til Tirilltoppen. I tillegg presenteres et homofilt par, og Kjartan (6 år) har en far har sittet i fengsel, og kan derfor trøste en annen gutt som er lei seg fordi han ikke får besøke sin egen far i fengsel.[4][5] I oppfølgeren og avslutningen Monrad og mormor i den store klubben (2004) får vi vite at Monrads far er berget, men boka er også preget av å være en siste etappe i forfatterskapet. Anmelderen i Aftenposten skrev: «Vestly har en hyggelig stemme og er omtenksom overfor små og store. Hun er moderne, her er narkomane fedre i fengsel, her er innvandrere og oljearbeidere. Men historien spriker. Hun vil fortelle oss altfor mye på en gang; og hun gjør det med både pedagogisk og politisk pekefinger.»[6]
^T. Larsen. «Vestlys varme dyne». Dagsavisen, 4. desember 2002
^G. Fjeldberg. «Bedrøvelig om Tiriltoppen». Bergens Tidende, 29. oktober 2002
^Kaja Korsvold (24. november 2008). «Mormor på tomgang». www.aftenposten.no. Besøkt 4. mai 2023. «Monrad og !mormor i den store klubben | Gyldendal | Anne-Cath. Vestly trekker frem igjen nesten alle sine kjente figurer i denne boken. Det blir ikke særlig spennende. Selv mormor går litt på tomgang.»