Objektivitet: Denne seksjonens objektivitet er omstridt. Obs! Endringer som mangler kildehenvisning og/eller avviker fra en objektiv fremstilling, kan bli fjernet.

Elind Rui Lone Blix (født 1984) er en norsk kunstner, lektor og produsent.

Blix spesialiserer seg i samarbeid og bærekraft, og jobber ofte i grenselandet mellom kunst og vitenskap. Hun bruker ofte å vise det tradisjonelle med noe utradisjonelt^[1], for å utfordre forståelsen av samarbeid og bærekraft innen det kunstfaglige.^[2]

Hun er opprinnelig fra Sarpsborg og bosatt i Bergen. Blix er utdannet ved Kunstakademiet i Tromsø^[3] og Kunsthøgskolen i Bergen, og er kjent for sitt eksperimentelle arbeid som krysser grenser mellom kunst, vitenskap og teknologi.^[4] Hun har deltatt på utstillinger både nasjonalt og internasjonalt^[5], og har vært en aktiv stemme i diskusjonen om hvordan bærekraftsmål kan implementeres i kunstnerisk skapende arbeid, gjennom den analytiske modellen «HisGap» (How to Implement Sustainability Goals for Artistic Production).^[6]

Blix har arbeidet lenge som formidler av kunst og kultur^[7], også før hun tok sin formelle kunstutdannelse^[8].

Hun har hatt flere styreverv, blant annet for Kråkeslottet, Senja og kunstnerne i Tromsø^[9], og er medlem av flere fagforeninger som Unge Kunstneres Samfunn, Norske Billedkunstnere, Norsk Lektorlag og Utdanningsforbundet.

Blix arbeider (per 2024) tverrfaglig, og samarbeider med kunstnere, musikere, landskapsarkitekter, industriarbeidere og vitenskapsmenn. Hun har også kurs, blant annet bærekraftige kunstneriske prosesser^[10], og arbeider som underviser i skole og privat.

Blix vokste opp i Sarpsborg i turbulente forhold og rømte hjemmefra som 14-åring for å søke hjelp hos barnevernet. Hun levde en omflakkende tilværelse og bodde i 19 byer innen hun i 2015 fullførte sin utdanning. Hun jobbet i ulike jobber, startet HVERDAGSKLUBBEN for undergrunnsband,^[11][12] og flyttet til Oslo for å studere kunst. Blix har engasjert seg i menneskerettigheter og deltatt i forskningsprosjekter med Hjelpekilden og Mental Helse Ungdom. Under sine masterstudier i Tromsø var hun delegat for Landsforeningen for barnevernsbarn.^[13]

I sitt kunstnerskap utforsker Blix ofte forholdet mellom menneske, teknologi og natur. Hun blander tradisjonelle metoder med utradisjonelle materialer^[14], som cyanobakterier og mikroalger i malerier, og har blant annet vært med på utstillingen Unge inviterte 2021, på Galleri LNM i Oslo. Her viste hun en serie verk, Endon Syn Biosis (2020), der hun bruker cyanobakterier på agar som en levende del av kunstverket, for å utforske biologiske prosesser i en kunstkontekst.^[15]

Blix er også kjent for å kombinere performative verker med innstalasjoner, som Ode til lyset (2017), hvor hun brukte lys og skygger til å utforske naturens dynamikk i en scenografi med fluoriserende malerier, hvor scenografien ble stående igjen som en utstilling under hele festivalen ArtiJuli. Dette verket, utført ved Kråkeslottet på Senja, er et eksempel på hennes evne til å kombinere visuell kunst med poetiske, temporale elementer.^[16]

Blix har blitt omtalt i flere kunstkritiske medier, og også på nasjonal Riks TV^[17], og har vært en del av både nasjonale og internasjonale utstillinger.^[18] Hun har også hatt en rekke kunstneriske oppdrag^[19], og gjennomført en rekke intervjuer.^[20][21] Hennes arbeid er et uttrykk for en økologisk sensibilitet og et ønske om å utfordre kunstens tradisjonelle rammer ved å inkludere bærekraft i sine verk^[22].

Blix har skapt verk i en rekke materialer, ofte satt sammen med flere komponenter som poesi og lyd.

Future Frame er en serie kunstverk for prosjektet Tromsø Promenade: Imaginable Futures, i samarbeid med KORO og kunstnerkollektivet raumlaborberlin.^[23] I det offentlige rom i Tromsø har det blitt installert en stor, rammelignende konstruksjon vendt ut mot Tromsø by, som fungerer som en form for «vindu» inn i fremtiden. Ulike kunstnere ble invitert til å skape verk til denne «rammen».

Blix' Future Frame – Den Svarte Sjøanemonen inviterer publikum til å se på byens utvikling og naturen rundt med et nytt blikk, der grensen mellom nåtid og fremtid utforskes gjennom kunstnerens visuelle ramme.^[23]

Installasjonen og motivet til Blix er både konseptuelt og fysisk knyttet til Tromsøs arktiske omgivelser, og reflekterer over hvordan byen og miljøet kan forandre seg i møte med klimautfordringer og teknologisk utvikling gjennom et integrert lydverk på motivet med nesten samme tittel: Den Svarte Sjøanemonesangen.^[24] Lydverket, som består av dype toner og melodiske fragmenter, er ment å gjenspeile havets rytmer og kompleksitet på tre ulike språk, for å inkludere byens mange turister som publikum. Verket inviterer til å reflektere over de skjulte, biologiske prosessene som finner sted i det marine økosystemet. Lydsporet fungerer som en subtil påminnelse om havets skjørhet og menneskets samspill med naturen, og forsterker opplevelsen av det visuelle verket.^[25]

Blix har her skapt et verk som fungerer som en åpen ramme for imaginære fremtider, der betrakteren selv blir en aktiv deltaker i å forme og forestille mulige scenarier for byens fremtidige landskap. Verket oppmuntrer til refleksjon over menneskets påvirkning på naturen, og hvordan teknologi kan spille en rolle i bærekraftige løsninger.

I samarbeid med raumlaborberlin og KORO integreres Future Frame som en del av en større kunstnerisk og urban utforskning av Tromsø, der kunsten fungerer som et redskap for å forestille seg alternative fremtider og en bærekraftig utvikling av byrommet.^[26]

Walls of Women (WoW) er en serie kunstverk der enkeltstående kunstnere ble invitert til å delta. Et av kunstprosjektene ble ledet av Perspektivet Museum og Nordnorsk Kunstmuseum, under regi av WOWs initiativtaker Liv Ragnhild Kjellman.^[27] Blix ble den utvalgte kunstneren.

Bidraget fra Blix ble verket Et rosa bilde (2020), malt i Tromsø som en hyllest til den nederlandsk-norske kunstneren Betzy Akersloot-Berg (1850–1922) som spesialiserte seg på marinemalerier. Man finner kunstverket langs kystlinjen i Tromsø, nær det marine livet på Perspektivet Museum.

Blix malte en naustvegg i en fluorisert rosa farge, et bevisst valg for å utfordre konvensjonelle kjønnsstereotypier og synliggjøre kvinnelige kunstnere i det offentlige rom. Man kan også se verket i flere episoder i serien Planetpatruljen på NRK, som i episoden Trøbbel i fjæra^[28]

En skjult dimensjon i verket avsløres når mørket faller på: ved bruk av UV-lys lyser veggen opp, på samme måte som mange små marine organismer som gløder i havets dyp. Denne symbolikken knytter verket til naturens skjulte prosesser, og reflekterer over hvordan kvinners bidrag til kunsten og samfunnet ofte har vært usynlige, men likevel kontinuerlig til stede og livgivende. Denne glødende effekten gir Et rosa blide en annen, dypere dimensjon, der det lysende rosa blir en metafor for hvordan kvinnelig kraft kan skinne sterkt, selv når den ikke umiddelbart blir sett. Blix ønsket med verket å sette søkelys på hvordan kvinnelige kunstnere har bidratt til kunsthistorien, samtidig som verket oppmuntrer til refleksjon over dagens situasjon for kvinner i kunst og samfunn.^[29]

Elind Rui Blixs verk De som tjener er et monumentalt kunstverk som står inne på Finnfjord smelteverk i Senja. Verket ble utført i samarbeid med forskningsprosjekter knyttet til Universitetet i Tromsø – Norges arktiske universitet, med miljøspørsmål og industriens påvirkning på miljøet som inspirasjonskilde. Spesielt tar De som tjener opp Finnfjords satsing på bærekraft og teknologi, blant annet deres bruk av alger til CO²-reduksjon ved å dyrke store mengder av dem i en algereaktor.^[30][31]

I 2024 produserte Blix blant annet det interaktive verket Så Ta Så At, sammen med kunstnerene Sidsel Bonde og Guri Simone Øveraas samt musiker Åse Ava Lange Fredheim, for Stavanger Kommune med kurator Daniela Arriado.^[32]

Prosjektet ved Tasta bydelshus, har som mål å skape et bærekraftig uteområde gjennom kunst, deltakelse og gjenbruk av materialer. Det inkluderer interaktive kunstverk, workshops og et lydverk som gjenspeiler lokalhistorien. HisGap-modellen brukes som rammeverk for å integrere FNs bærekraftmål i kunstneriske prosesser. Prosjektet fremmer samhold, miljøbevissthet og kreative uttrykk, og styrker Tasta bydelshus som et samlingssted.^[33]

Elind Rui Lone Blix har også fremmet samarbeid mellom kunstnere og delt ideer gjennom publikasjonen The Dreamwork. Dette digitale verket fungerer som en plattform for å utforske tverrfaglige kunstneriske prosesser og utvikle nye tilnærminger til konseptuelt kreativt arbeid.^[34]