Egyptisk astronomi begynner i forhistorisk tid, i førdynastisk tid i Egypt. I det 5. årtusen f.Kr. Kan steinsirklene ved Nabta Playa ha blitt brukt til astronomiske formål. Under det historiske Oldtidens Egypt fra det 3. årtusen f.Kr., var 365-dagers perioden allerede i bruk i den egyptiske kalender, og observasjoner av stjernene var viktige for å bestemme den årlige oversvømmelsen av Nilen. Pyramidene i Egypt var nøye tilpasset retningen mot Polarstjernen, og tempelet til Amon-Ra ved Karnak var tilpasset oppstigningen av solen på vinterjevndøgn. Astronomien spilte en betydelig rolle i fastsettelsen av datoene for religiøse festivaler og for bestemmelsen av nattens timer, og templenes astrologer var spesielt opptatte av å studere stjernene, konjunksjonene, fasene og oppstigningene til Solen, Månen og planetene.

Under det ptolemeiske rike smeltet de egyptiske tradisjonene sammen med gresk astronomi og babylonsk astronomi, og byen Alexandria i det lavere Egypt ble sentrum for vitenskapelig aktivitet rundt omkring i den hellenistiske sivilisasjon. Den romerske provinsen Aegyptus er kjent for den store astronomen Klaudios Ptolemaios (90–168 e.Kr.). Ans astronomiske verket, som inkluderer Almagest, ble en innflytelsesrik bok i den vestlige astronomiens historie.

Etter den muslimske erobringen av Egypt ble regionen dominert av arabisk kultur og islamsk astronomi. Astronomen Ibn Yunus (ca 950–1009) observerte solens posisjon over mange år ved å benytte en stor astrolabium, og hans observasjoner av solformørkelsene var i bruk flere århundrer etterpå. I år 1006 observerte Ali ibn Ridwan supernovaen SN 1006, og ga en detaljert beskrivelse av den. På 1300-tallet skrev Najm al-Din al-Misri en avhandling om mer enn 100 forskjellige typer av vitenskapelige og astronomiske instrumenter, hvorav mange var oppfunnet av ham selv. På 1900-tallet arbeidet Farouk El-Baz for NASA, og var involvert i de første månelandingene med Apollo-programmet, hvor han assisterte i planleggingen av den vitenskapelige utforskningen av Månen.