Edgar Savisaars regjering var Estlands regjering fra 3. april 1990 til 30. januar 1992.^[1] Regjeringen styrte i en overgangsperiode mellom oppløsningen av Sovjetunionen og etableringen av Estlands folkevalgte organer. Regjeringen hadde basis i protopartiet Folkefronten.^[1]

Den 30. mars 1990 erklærte Det øverste sovjet i Den estiske sosialistiske sovjetrepublikk at Estland var ulovlig okkupert av Sovjetunionen. Få dager senere overtok Folkefrontens leder Edgar Savisaar som regjeringssjef etter «reformkommunisten» Indrek Toome. Folkefronten opptrådte sjelden disiplinert, og Savisaar, som selv var omstridt innen bevegelsen, ble valgt med knappest mulig flertall i Det øverste sovjet.^[2][3][4]

I mai 1990 var Moskva-tro demonstranter (Interfront) klare til å ta seg inn i regjeringsbygningene i Castrum Danorum (Toompea) i Tallinn. Savisaar oppfordret i radio folket til å forsvare statsorganene mot kuppforsøk, og 15–20 000 sivilister strømmet til og presset demonstrantene tilbake uten å bruke vold.^[5][6][7]

Noen dager etter kuppforsøket la Savisaar frem en kortfattet regjeringserklæring. Regjeringens mål var å sikre nasjonal kontroll over landets territorium og økonomi i en overgangsperiode til et nytt parlament kunne samles. Det øverste sovjet sluttet seg til programmet den 4. juni 1990.^[8]

Etter kuppforsøket i Sovjetunionen i august 1991 ble Estland gjenopprettet som en selvstendig republikk. Savisaar-regjeringen tok straks sikte på å omforme institusjonene i samfunnet, stabilisere landet, og forberede det på å knytte seg til Europa og verdenssamfunnet.^[8] Det øverste sovjet omdannet seg selv til parlament inntil de første frie parlamentsvalgene kunne holdes. Regjeringssjefen, Savisaar, ble Republikken Estlands statsminister. Den tidligere formannen i Det øverste sovjet, Arnold Rüütel, fungerte som Republikken Estlands president.^[9]

Savisaar styrte under vanskelige økonomiske forhold med varemangel og hyperinflasjon. Savisaar meldte sin avskjed som statsminister den 23. januar 1992, etter at han ikke fikk parlamentets støtte for sin krisepolitikk.^[10][11] Parlamentet gav regjeringsoppdraget til Savisaars transport- og kommunikasjonsminister, Tiit Vähi.