En dunk, som oftest kalt slam dunk i engelskspråklige land, er et av de mest kjente uttrykkene i basketball, og det enkleste skuddet å score for en spiller som har kvalifikasjonene som trengs. En dunk utføres ved at en spiller hopper opp over kurven, med ballen i hendene, for så å kaste ballen nedover i kurven.^[1] En dunk regnes som et vanlig skudd fra banen der to poeng blir gitt dersom skuddet er vellykket. Den første personen som brukte uttrykket slam dunk var Los Angeles Lakers-kommentatoren Chick Hearn.^[2] Før det var en slam dunk kjent som et dunkskudd eller, på engelsk, et dunk shot.^[1]

En slam dunk er det skuddet i basketball der det er høyest sannsynlighet for å treffe. I tillegg vekker en dunk stor oppmerksomhet blant publikum. En dunk går oftest under dette navnet, men det finnes også andre begreper i tillegg til dette og slam dunk som brukes, spesielt i engelsktalende land: «Jam», «stuff», «flush», «cram», «spike» og «throw down». Dunking foregår også som ren underholdning utenom basketballkamper, da særlig i slam dunk-konkurranser. Den mest kjente av disse konkurransene er NBA Slam Dunk Contest som foregår under NBA All-Star Weekend.

Det er mulig å gjøre forskjellige triks i luften og på bakken før en dunk. Vi har for eksempel en alley-oop. Under en slik dunk sendes ballen først av en medspiller av dunkeren før han tar tak i den i luften og dunker. I tillegg kan en god dunker gjerne ta triks. På bakken kan spilleren enten hoppe med et eller to bein. Det regnes som vanskeligst å hoppe med to ben da spilleren ikke kommer så høyt opp i luften. Spilleren kan også bestemme seg for å spinne opptil 180 grader på bakken før dunken. I luften kan man da velge å spinne videre til 360 grader eller mer, avhengig av hvor atletisk dunkeren er. De mest atletiske spillerne hopper disse 360 gradene uten å snu 180 grader på bakken først. I tillegg til slike spinninger i luften kan en spiller ta en «tomahawk», som innebærer at spilleren kaster ballen hardt ned i kurven etter den har vært bak hodet hans, en «windmill», som innebærer at ballen går i en sirkel ned til spillerens hofte for å så bringes opp igjen til en dunk mens spilleren er i luften, eller et kast under beinet med ballen før den dunkes. Til slutt har spilleren et valg om å avslutte dunken med en eller to hender, avhengig av hvor atletisk han er. Det er vanskeligst å fullføre en tohåndsdunk da spilleren i slike tilfeller må være høyere oppe i luften. De noen av de aller vanskeligste dunkene innebærer en 360-graders rotasjon med en windmill eller en tomahawk som ender med to hender, men dette er svært sjeldent tilskuere får oppleve i kamp.

I NCAA var det ikke lov å dunke fra år 1967 til år 1976. Mange har sett på dette som kjennetegnet til dominansen som Lew Alcindor hadde under hele hans NCAA-karriere. Noen ganger blir denne regelen om at dunking ikke var lov kalt «Lew Alcindor-regelen».^[3]