Dragsundbrua er en betongbro på fylkesvei 61 på grensen mellom Herøy og Ulstein kommuner.[1] Den krysser det smale og grunne Dragsundet mellom Hareidlandet og Gurskøya. Broen ble bygget i årene 1951-53 (åpnet 20. februar 1953) og er 228 meter lang. Broen har 10 spenn og 20 meter seilingshøyde under midtspennet. Kjørebanen er 5,5 meter og det er 0,5 gangbane på hver side.[2] Kjørebanen er så smal at blant annet brøytebil ikke kan passere andre kjøretøy.[3] Statens vegvesen skrev i sin rapport i 2016 at broen er i dårlig stand blant annet er rekkeverket svakt og det er lite trafikksikkerhet.[4]
Historie
Den første broen over Dragsundet ble bygget i 1875, broen var bevegelig og ble lagt ut bare ved behov, ellers var det åpent for båttrafikk. I 1912 ble anlagt en rollebro på 25,6 meter lengde og 12 meter åpning for båttrafikken. I 1933 fikk rullebroen elektrisk drift av åpnemekanismen. Broen ble åpnet 30-70 ganger i døgnet. På 1940-tallet var den så svak at passasjerer måtte stige ut av bussen og spasere over. I 1953 ble det bygget en 228 meter lang betongbro med 20 meter seglingshøyde. På 1950-tallet ble Dragsundet fordypet til 4 meter i 17 meters bredde av hensyn til båttrafikken.[2]
Andre verdenskrig
Under andre verdenskrig ble MTB 618 og 627 23. mars 1943 sendt for å angripe og senke tyske lasteskip i Syvdsfjorden som ble brukt som konvoihavn. Planen var å passere Dragsundet om natten. Soldater med kjentmann Harald Notanes gikk på land på Garnes ved en dampskipskai for å undersøke og åpne broen. Femten kommandosoldater ble med på aksjonen for å holde broen åpen til MTBene kunne retunere tilbake etter angrepet. Harald Notanes var maskinmann på MTB 627 og var oppvokst i Dimna. Operasjonsstaben på Shetland visste ikke det fra mars 1942 var utplassert en liten vaktstyrke bestående av en underoffiser og åtte menige soldater. De ble innkvartert i brovokterboligen. Det kom til en skuddveksling. En tysk vakthavende underoffiser ble drept og en annen soldat ble alvorlig såret. Operasjonen ble avbrutt og MTBene returnerte til Shetland. Senere ble området forsterket med en 2.5 cm panservernkanon på Ulstein siden som ble rettet nordover. Den ble montert på et fundament i betong. Flere skytestillinger ble gravet og støpt med betong kom på plass (7 stykk på Ulstein siden og 6 stykk på Herøy siden). 3 bustadhus ble rekvirert som bosted til mer soldater. Det ene til vakthytte. 2 garasjer ble rekvirert til biler. På begge sidene ble miner gravd ned i 30 meters bredt minebelte som gikk fra sjø til sjø. Vaktstyrken ble dagen etter angrepet økt til en offiser, tre underoffiserer og 30 menige soldater. Et nett ble brukt for å sperre seilingsløpet. Det var alarmlinje fra broa til vakthytta. Veien ble sperret med spanske ryttere på natten. Det var forbindelse til Ålesund med telefon og fjernskriver.[5][6]
Galleri
-
Panorama
-
Nordsiden
-
Undersiden
-
Innløp fra nord
-
Innløp fra sør og passasjen under
-
Brovokterhuset som ble brukt av tysk vaktstyrke under krigen, nå eid av Statens vegvesen
-
Infoskilt
-
Vogntog passerer høyt oppe
-
Fundament
-
Beskyttere, Ulstein side
-
Beskyttere, Herøy side
Referanser
Eksterne lenker
