Ghirlandaios særskilte talent var hans dyktighet i avbildningen av samtidens liv og portretter av samtidens mennesker innenfor konteksten av de religiøse fortellinger. Det gjorde ham meget populær og skaffet ham store bestillinger.[5] Hans ry var særlig tuftet på hans freskomalerier med en høytidelig stil som speilet utviklingen til det florentinske maleriet i tiden før Leonardo da Vinci. Hans tidligste kjente verk er freskene til alteret i Ognissanti-kirken i Firenze, malt i 1472-73. Senere malte han sankt Hieronymus og Nattverden for samme kirke, begge i 1480. I 1481-82 malte han to fresker i Det sixtinske kapell. Den bevarte fresken, Apostlene Petrus og Andreas får kallet, er et eksempel på Ghirlandaios bruk av folk han kjente som vitne til ei religiøs hending. I freskene i Sassettikapellet i Santa Trinità i Firenze innlemmet han portrett av medlemmene av de mektige familiene Medici, Sassetti og Spini.[6]
Ghirlandaio arbeidet hovedsakelig med freskomalerier med et antall betydningsfulle verker utført i tempera. Vasari uttalte at Ghirlandaio var den første som oppga, for en stor del, å benytte forgylling i sine bilder, representerte i å male ethvert objekter som var gjort av gull. Det var ikke gjeldende for hele hans produksjon, enkelte av hans bilder, eksempelvis alterstykket til Gjeternes tilbedelse (i dag i akademiet i Firenze) ble lagt med bladgull.
Pave Gregor annonserer sankt Finas død, Colleggiata, San Gimignano. ca 1477.
I henhold til William Michael Rossetti var Ghirlandaios «komposisjonelle skjema samtidig storslått og passende i overensstemmelse med 1400-tallets beherskete og klassifiserende forsøk. Hans chiaroscuro, i betydningen av realistisk sjattering og tredimensjonalisering, var rimelig avansert, slik hans perspektiv var det.»[7] I henhold til Vasari var hans følelse for perspektiv så skarpsindig at han da han tegnet antikke romerske monumenter som Colosseum arbeidet han utelukkende ved øyet, og da det senere ble målt ble det vist å ha matematisk nøyaktige proporsjoner og lineært perspektiv.[7]
Ghirlandaio er kreditert som lærer av Michelangelo. Francesco Granacci er en annen av hans elever. I henhold til Vaseri ble de to sendt av Ghirlandaio til Mediciakademiet da Lorenzo de'Medici anmodet om hans to beste elever. Selv om Michelangelo vurderte seg selv som hovedsakelig en skulptør, etterfulgte han sin mester som freskomaler i Det sixtinske kapell og da i en slik grad at han overgikk alle andre der.[8]
Ghirlandaio ble meget høyt verdsatt av Vasari: «[Ghirlandaio] som, fra hans talent og fra hans storhet og det store antall av hans verker, kan bli kalt for en av de aller viktigste og mest framragende mestre i sin tid...»[4] På 1800-tallet priste Jacob Burckhardt og andre ham for hans komposisjoner, for hans tekniske dyktighet, og for den levende kvaliteten i hans figurer, vurdert av Archibald Joseph Crowe og Giovanni Battista Cavalcaselle som å være like innovative som de til Giotto hadde vært. Tidlig på 1800-tallet hadde derimot beundringen for hans verker dalt og det var ikke før i 1994, jubileet på 500 år for kunstnerens død at ny interesse ble vekket. På denne tiden ble det holdt symposium og større monografier ble utgitt.
