Karl Friedrich Louis Dobermann (2. januar1834-9. juni1894) var skatteoppkrever og hundefanger. Han skapte rasen for å beskytte seg selv og sine egne interesser. Dobermann ble dermed en hunderase avlet med tanke på å forsvare eieren mot andre mennesker.
Rasen som sådan er opprinnelig et produkt av kryssavl med weimaraner, tysk pinscher og vorstehhund. Siden ble også beauceron og muligens greyhound og manchester terrier krysset inn. Noen hevder også at rottweiler og schäferhund ble krysset inn, men dette er mer usikkert og kan for rottweilerens del ha sammenheng med likheten i pelsfarge og aner å gjøre. Når det gjelder schäferhund har dette trolig sammenheng med at Dobermann selv benyttet slike hunder til beskyttelse før han skapte denne nye hunderasen.
Karl Friedrich Louis Dobermann viste for første gang fram sin nye hunderase på et hundemarked i Apolda i 1863. Rasen ble første gang anerkjent som sådan i 1895, men den første rasestandarden ble imidlertid ikke fastlagt før i 1910. Det er noe usikkert når den første hunden kom til Norge, men Norsk Dobermann Pinscher Klub (nå Norsk Dobermann Klub) ble stiftet i 1922. Klubben utgir sitt eget medlemsblad, Dobermannposten, som har vært utgitt siden 1939.
Utseende, anatomi og fysikk
Dobermann er en kvadratisk, muskuløs og velproporsjonert stor hund med kort glatt sort eller mørk brun pels med karakteristiske røde (tan) markeringer. Ingen underull. Før i tiden hadde gjerne denne hunden kuperte ører og hale, men dette er ikke lenger tillatt i Norge. Hannhunder veier gjerne 40-45 kg og blir ca. 68-72 cm i skulderhøyde. Tispene veier gjerne ca. 32-35 kg og blir ca. 63-68 cm i skulderhøyde.
Hodet er langt, tørt og kraftig, noe kileformet og har høyt ansatte hengende mellomstore ører. Halsen er relativt lang, tørr og muskuløs. Kraftfullt frambryst og godt utviklet brystkasse. Kort, men kraftig rygg. Opptrukket buk og godt avrundet kryss. Halen er middels lang, høyt ansatt og tynn. Lemmene er kraftfulle med godt definerte haser. Korte kompakte labber.
Bruksområde
Dobermann ble opprinnelig avlet fram som en såkalt schutzhund, men den har hele tiden også vært regnet som en ypperlig brukshund, og da spesielt som vakthund og politihund. I senere år har den også blitt en stadig mer populær familiehund og utstillingshund.
Lynne og væremåte
Dobermann har ikke vært regnet som en god familiehund, men dette er i ferd med å endre seg.[trenger referanse] Siden begynnelsen på 1990-tallet har rasen fått et markant bedre gemytt, takket være bevisst avl på slike egenskaper. Dobermann er ingen typisk rase for nybegynnere, men er en ypperlig familiehund for erfarne og bevisste hundefolk som øsnker å bruke mye tid med hunden.
Som hund er den impulsiv, livlig, modig, energisk og vaktsom. Den trenger en erfaren og tålmodig eier og en god del mosjon og mentale oppgaver for å trives maksimalt. Den regnes som lettlært, svært lojal og hengiven overfor sine eiere.
Dobermann ble gjennom mange år selektivt avlet for sin aggressive holdning til fremmede. Den moderne Dobermann er fortsatt skeptiske til fremmede, men hengivne ovenfor sin eier og familie. Hart og Hart dokumenterte i 1985 at rasen figurerer i toppsjiktet blant hunderaser med et sterkt territorialforsvar.[1] Det er disse egenskapene som gjør den til en ypperlig vakthund. Dobermann kan derfor vise aggresjon mot fremmede når de føler at eieren er truet.
Referanser
^Hart, B.L. and Hart, L.A. (1985) Selecting pet dogs on the basis of cluster analysis of breedbehavior profiles andgend er. Journal of the American Veterinary Medical Association 186, 1181–1185.
