Dignitatis humanae (latin «om menneskets verdighet») er en av Det andre vatikankonsils erklæringer og handler om religionsfrihet.[1]
I erklæringen heter det «Dette Vatikankonsil erklærer at mennesket har rett til religionsfrihet»[2] Denne friheten begrunner erklæringen teologisk: «[R]etten til religionsfrihet er basert på selve menneskeverdet slik dette er tilkjennegitt i Guds åpenbarte ord og ved fornuften.»[3]
Menneskets forpliktelser overfor Gud, sier erklæringen, kan bare oppfylles hvis det ikke skjer under tvang (art. 10). Dette innebærer at religionsfriheten også må gjelde dem som, etter kirkens oppfatning, ikke lever slik Gud vil: «Følgelig vil rett til frihet bestå også hos dem som ikke oppfyller forpliktelsen til å søke sannheten og holde fast ved den…»[4] Siden religionsutøvelse ofte forutsetter et fellesskap, gjelder religionsfriheten ikke bare enkeltindivider, men trossamfunn (art. 4).
Religionsfriheten er nødvendig for at kirken skal kunne drive sin virksomhet, men tilsvarende frihet må også gjelde andre trossamfunn. Dette får konsekvenser for kirkens forhold til staten. Staten har en forpliktelse til å sikre religionsfrihet for alle: «Staten skal videre sørge for at likhet for loven, som er en betingelse for samfunnets vel, av religiøse grunner ikke krenkes åpent eller skjult, og religion må heller ikke gi årsak til diskriminering»[5]. Erklæringen avviser ikke at et enkelt trossamfunn kan ha en særlig relasjon til staten, men dette må ordnes på en slik måte at andres frihet ikke krenkes.
Referanser
- ^ Douglas Pratt, The Church and Other Faiths : The World Council of Churches, the Vatican, and Interreligious Dialogue, Peter Lang, Berlin 2010, ISBN 978-3-0343-0454-2, s.180
- ^ art. 2 (Sitatene er hentet fra den norske oversettelsen som finnes på Den katolske kirkes nettsider)
- ^ art. 2
- ^ art. 2
- ^ art. 6
Eksterne lenker
Autoritetsdata