Språkvask: Teksten i denne artikkelen kan ha behov for språkvask for å oppnå en høyere standard. Om du leser gjennom og korrigerer der nødvendig, kan du gjerne deretter fjerne denne malen.

Det vesle huset på prærien (Little House on the Prairie) er den tredje i en serie av ni selvbiografiske romaner skrevet av Laura Ingalls Wilder. Den utkom i 1935, og i likhet med de øvrige åtte bøkene i serien er den skrevet med barn som målgruppe.^[2][3]

Den første oversettelsen til norsk ble utgitt i 1953.^[4] På norsk er boka utgitt i to separate bind med hver sin tittel: Det vesle huset på prærien (del 1) og Det vesle huset i indianernes land (del 2).

Fortellingen begynner rundt den tiden da Pa ( Laura sin far) bestemmer seg for å selge gården og "Go see the west," som han sa – til det indianske territoriet, og tanter, onkler, søskenbarn og besteforeldre som tar farvel med Mary, Laura, Carrie (se kommentar nederst på siden), hunden Jack (en bulldog), Ma (Lauras mor) og Pa. Under reisen som begynte sent om vinteren krysset de Mississippi og slo leir på den andre siden av elva – virkelig i grevens tid. Natta etter begynte isen på Mississippi å sprekke og smelte. Det var en lang tur og det hendte rett som det var at Pa måtte grave ut vogna av søle og lignende ting. En dag de satt fast i søla og ventet på at en flom i en bekk de skulle krysse, skulle gå ned, byttet Pa ut hans 2 "gamle" hester med 2 mustanger som Laura og Mary kaller for Patty og Pet. Turen fortsatte og noen uker senere kom de frem til den siste elva de skulle krysse; Verdigris River. I likhet med mange andre bekker og elver de krysset, var denne her også i flom, men ikke verre enn at de skulle klare å krysse den – trodde de. Da de var midt ute på vannet, begynte det å stige og hestene måtte ta til å svømme med Pa (som selv så vidt klarte å holde hodet over vann) sin hjelp. Laura maste om at de skulle la Jack sitte på i vogna, men Pa sa nei, og Jack ble skylt med strømmen. Pa som hadde lovet Laura at han ikke ville gjøre noe sånt mot hunden, selv ikke om han fikk en million dollar for å gjøre det, lurte på hvordan de skulle klare seg uten en så god vakthund. Den kvelden hørte de det de trodde var ulvelyder og akkurat idet Pa skulle skyte mot det stedet lyden kom fra, dukket Jack til alles store overraskelse, og Lauras store glede, opp igjen.

Nå var de kommet frem til det indianske territoriet og Pa begynte å lete etter et sted hvor han kunne begynne å bygge huset. De slo seg til slutt ned i området rundt Independence, Kansas, og det gikk ikke lenge før de første tømrene var på plass og selve fundamentet for huset var lagt. Pa dro ofte ned til elva og fant tømmer han kunne bruke til å bygge opp huset. Mens faren bygde opp huset, møtte de på Mr. Edwards, eller "villkatten fra Tennessee," som han kalte seg. Han skulle bli Ingalls-familiens beste venn under oppholdet og han hjalp Pa med å bygge huset etter at Ma hadde skadet seg, mot at Pa hjalp Edwards med hans hus senere. Deretter forteller Laura at Pa lagde en brønn med hjelp fra en annen nabo – familien Scott. Endelig var familien klar til å flytte inn i det nye huset.

I motsetning til Little House in the Big Woods var det flere farer og snarer som lurte. En dag som Pa var dratt på jakt, hadde familien indianerbesøk; Laura fortalte at indianerne trodde at huset tilhørte indianerne og de behandlet huset og det som var inne i det, som om det var deres eget og tok med seg både det ene og det andre. Pa sa at "så lenge enden er god, er allting godt" og at de ikke måtte bli fiender med indianerne.

Senere i oppholdet fortalte Laura at familien ble slått ut av sykdom – alle på én gang. En sensommerdag fortalte Laura at hun var varm og kald om hverandre og at hun hadde smerter så å si overalt. Det samme hadde Mary, og Pa var heller ikke i toppform. De hadde fått noe de på den tiden kalte "Fever 'n' ague" (feber med kraftig kulde og risting), som i dag kalles malaria. For å illustrere det hele: Laura fortalte at Mary gråt etter vann, men at både Ma og Pa var for syke til at de kunne reise seg opp, gå noen få meter over gulvet til et spann som var fylt med vann fra brønnen, så de ba Laura om å gjøre det. Laura selv måtte ha 2 forsøk på å komme seg opp av senga, og da hun kom seg opp den andre gangen, klarte hun så vidt med god hjelp fra hunden Jack å krabbe over gulvet, stikke en dyp skje ned i spannet som var fylt med vann, kråle seg "over det enorme gulvet," som hun sa og gi Mary det vannet hun trengte. Mens de var syke, tok familien Scott seg av dem. Mr. Scott bemerket at de så mer ut som om de var døde enn levende. Noen dager senere, da en farget lege hadde gitt dem den medisinen de trengte, var alt tilbake til det normale. På den tiden visste man ikke at "fever 'n' ague" var malaria, og man kunne få det av mygg, så rådet de som var syke (alle naboene var også syke; kun Mr og Mrs Scott var friske nok til å hjelpe de andre) fikk, var å holde seg borte fra dårlige vannmeloner!

Nå var vinteren komme til det indianske territoriet, men snøen uteble. Pa hadde gjort avtale med Mr. Edwards om at han skulle tilbringe julen hos dem, men natta mellom julaften og 1. juledag hadde det begynt å regne, så ingen av dem trodde Mr. Edwards ville komme for å spise julemiddag med dem. Overraskelsen var derfor stor da en iskald og skjelvende Mr. Edwards kom, etter å ha vært i Independence og "møtt julenissen" og tatt med seg gaver til Mary, Laura og Carrie. Laura fortalte at hun og Mary hadde fått hver sine kopper, én godteribit og en hel penny hver seg.

Våren var kommet og Pa hadde vært en tur i Independence og skaffet seg en plog han kunne bruke til å pløye jorda og for alvor starte gårdsvirksomhet. En dag han var ute og jobbet i jorda kom det en sky av røyk bortover prærien. Noen dramatiske minutter senere hadde flammene nådd elva de bodde ved og dødd ut – flammene hadde bare så vidt bommet på huset deres. Kort tid etter skulle de oppleve et av familiens hittil verste mareritt. Indianere tilhørende ulike stammer som holdt til i nærheten hadde begynt å rope og skrike noe fryktelig til hverandre. Skrikinga opphørte om dagen, men var høyere for hver natt som gikk. I boka skriver Laura at "Når man våker, er marerittet over, men dette marerittet fortsatte selv om jeg var våken." Skrikinga foregikk i flere dager. Kort tid senere møtte Pa høvdingen av Osage-stammen, Soldat du Chêne, og han fortalte at ropene gikk ut på en diskusjon mellom indianerstammene – alle stammene, bortsett fra Osage-stammen ville ta livet av de hvite nybyggerne som kom dit, men at Soldat du Chêne fikk satt en stopper for det i tide.

Etter at de voldsomme krigsropene var over dro de ulike indianerstammene hvert til sitt, og livet fortsatte som normalt igjen. En dag så familien en endeløs rekke av indianere som red vestover forbi huset de bodde i. Men gleden over å kunne få leve i fred var kortvarig. En morgen hadde Pa fått et brev som sa at det indianske territoriet ikke var åpent for at de hvite kunne slå seg ned der – de bodde 5 km på feil side av grensa, og hvis de ikke flyttet derfra, ville man sende soldater som skulle sørge for at de hvite kom seg ut. Pa hadde bestemt seg for å dra frivillig, som den eneste nybyggeren i området.

Mye av det som skjer i romanen, er hendelser som faktisk skjedde mens de bodde der. Boka er basert på det som Ma, Pa og storesøstra Mary har fortalt henne opp gjennom årene – da de bodde i Kansas var Laura mellom 2 og 3 1/2 år gammel, og dermed for liten til å ha noen minner om det senere. Av den grunn gjorde Laura mer historisk research rundt hendelsene i denne romanen enn de andre, for å få detaljene så korrekte som mulig.

Romanens Laura er 6–7 år gammel; bakgrunnen for denne endringen er at forfatteren i den første boka skrev at Laura var 4–5 år gammel (da var de allerede kommet tilbake til Wisconsin). Ettersom hun ønsket at handlingen i Det lille huset på prærien skulle følge kronologisk etter handlingen i den første hun fikk utgitt, justerte hun tilsvarende alderen til sitt alter ego i boken. Dette er også en forklaring på hvorfor Carrie var med i boka helt ifra starten av; egentlig ble Carrie født i Kansas kort tid før de måtte dra derfra. Fra og med den neste boka, Det vesle huset i haugen, stemmer alderen til barna i bøkene med den alderen Laura og søsknene faktisk hadde da hendelsene hun skriver om fant sted.

Like etter at Carrie ble født, gjennomførte amerikanske myndigheter en folketelling. Charles Ingalls fikk beskjed om at han ikke ville få registrert noen eiendeler fordi han bodde på indianernes territorium. Kort tid etter fikk Charles et brev fra en svenske som hadde kjøpt gården i «The Big Woods» som sa at han gjerne ville selge gården. Charles bestemte seg da for å ta familien med seg tilbake til Wisconsin. Perioden etter tilbakekomsten til Wisconsin ble beskrevet av Laura i boka Det vesle huset i den store skogen.

Ettersom Ingalls skrev bøkene sine med barn som målgruppe, har hun utelatt mye av de største problemene som familien slet med i virkeligheten. Hennes far var en lite praktisk mann som stadig rykket opp familien med roten fordi han trodde han skulle gjøre sin lykke hvis de bare flyttet til et nytt sted; faktisk var nybyggerfamilien svært fattig gjennom store deler av forfatterens oppvekst, og dette førte til mange krangler mellom foreldrene.^[2][3] Før hun skrev romanserien som var myntet på barn, forfattet hun en selvbiografi som ble utgitt posthumt i 2014 under tittelen Pioneer Girl. I den boken har hun også tatt med de mindre idylliske sidene ved oppveksten sin.^[2][3]