Den som har begge beina på jorda står stille (eller: Alveolene kommer!). Om de merkelige hendelsene som rystet London den 26. og 27. mai 1973. En digresjonsroman. Vel blåst! er en roman av Tor Åge Bringsværd som kom ut i 1974. Den vakte stor debatt da den kom ut, og ble både slaktet og genierklært for sin lystige anarkisme og utradisjonelle oppbygging. Boken markerte forfatterens gjennombrudd.^[1]

Romanen starter med å presentere Billy Ballantine, som har Guds stemme i hodet sitt. I neste kapittel introduseres Carl Magnus Byzantroph, grunnleggeren av alveolismen, en anarkistisk organisasjon med slagordet "all makt til fantasien". Deretter møter vi Sebastian Foxcraft, en gjøgler, og Elvira Madigan, en pornostjerne som spiller i filmer Billy Ballantine skriver manus til. Byzantroph drar til London, og sprer Det Første Alveoliske Manifest via papirfly. Papirflyene treffer både Ballantine og Madigan i hodet, samt produsenten av Madigans filmer. På møtet verves Madigan og Ballantine til alveolismen, og innleder også et forhold (de kjenner ikke til at den andre er involvert i pornofilmene de på hver sin måte har noe med å gjøre selv). Dette misliker pornoprodusenten (som ikke vet at Ballantine er forfatteren av filmene hans) sterkt, og sender en torpedo etter Ballantine. Ballantine og Madigan drar til Madigans leilighet, mens Byzantroph drar til Speakers' Corner, der en religiøs fanatiker holder en sviende svovelpreken. Ballantine har som kjent stemmer i hodet, og disse stemmene gir Ballantine evnen til å forvandle torpedoen til gull, noe som gjør at forbipasserende melder paret til politiet for antikvitetstyveri. De flykter mot Speakers' Corner, der fanatikeren forvandles til gull av Ballantine. Byzantroph overtar talerstolen, og forfører folkemassen til å marsjere mot Bray Hospital, som driver med manipulasjon av den menneskelige hjerne. Folkemassen stormer hospitalet, og her slutter romanen. Samtidig er det en parallellhandling som forteller om Sebastian Foxcrafts reise fra Danmark via München til London, der han forlater yrket sitt som gjøgler.

Den som har begge beina på jorda står stille bærer undertittelen digresjonsroman. Det er virkelig mange digresjoner her, i form både av sitater fra anarkistiske teoretikere, andre skjønnlitterære tekster (blant annet en novelle, en enakter og et manus til en tegneserie) og merkelige avsporinger fylt med (tilsynelatende?) fakta. Humor er svært viktig, noe både digresjonene og de fantastiske elementene skaper. Handlingen er strengt tatt svært underordnet, Den som har begge beina på jorda står stille er ingen tradisjonell roman, noe som understrekes i teksten; den har en meget åpen "slutt" (den insisterer på at den ikke er slutt, ting slutter aldri, og slutter derfor slik: "Det synes meg at denne bok leker slutt".) og litt tidligere understrekes det at "dette er ikke en vanlig bok, de løse trådene vil ikke samles (...) de er der for å gi inntrykk av det som skjedde. For virkeligheten består, som et pikselbilde, av fragmenter." Det er ikke handlingen, men ideene i digresjonene og sitatene som er viktige.^[2]

Den som har begge beina står stille er en samfunnskritisk roman. Den kritiserer mye, men først og fremst autoriteter og vedtatte sannheter. Den er anarkistisk, og har stor tro på at verden kan forandres. Det er det viktigste temaet, ondene ved regler og autoriteter av alle slag, samt hvor viktig det er å forandre samfunnet, og hvor viktig det er med fantasi og håp. All makt til fantasien er det absolutt viktigste slagordet i romanen, og fantasien fremheves som det viktigste mennesket har, det som har kraft til å forandre verden.

• Den som har begge beina på jorda står stille hos Nasjonalbiblioteket.