Utslippsreduksjoner ved CDM-prosjekter pr. 20. februar 2007, etter mottakerland.
Den grønne utviklingsmekanismen – engelsk Clean Development Mechanism (CDM) – er et begrep som brukes i Kyotoavtalen om begrensninger i utslipp av drivhusgasser. Den grønne utviklingsmekanismen tillater avtaleparter med utslippsforpliktelser (vedlegg I-land) å investere i utslippsbegrensende tiltak i u-land som et alternativ til mer kostbare utslippsreduksjoner innenlands.
Mekanismen skal muliggjøre at de globale utslippene reduseres på den totalt sett mest kostnadseffektive måten. Kritikere hevder at den grønne utviklingsmekanismen tillater de største forurenserne å fortsette som før,[1] og at mekanismen snarere hindrer enn fremmer virksomme tiltak mot global oppvarming.[2]
Den grønne utviklingsmekanismen overvåkes av CDM Executive Board, under ledelse av partsmøtene (COP/MOP) til FNs klimakonvensjon.
Historikk
Den "grønne utviklingsmekanismen" ble et hett tema under forhandlingene som førte fram til Kyotoavtalen i 1997. Noen land ønsket en mest mulig fleksibel gjennomføring av målet om globale utslippsreduksjoner, og foreslo et system for internasjonal handel med utslippskvoter. Fleksible ordninger møtte motstand fra miljøorganisasjoner og fra mange u-land, som mente at i-lands muligheter til å kjøpe seg fri fra egne forpliktelser ville undergrave legitimiteten til avtalen.
USA – støtta av Norge og en del andre i-land – presset hardt på for fleksible ordninger, og det endte med at "den grønne utviklingsmekanismen" sammen med andre fleksible ordninger ble skrevet inn i avtaleteksten. Norges innsats - blant annet motivert av beregninger som viste at et krav om 10-15% generelle utslippsreduksjoner for alle land ville føre til årlige merutgifter for den norske fastlandsøkonomien på mellom 36 og 27 milliarder kroner og tapte årlige oljeinntekter på mellom 18 og 40 milliarder - var instrumentelt viktig for å drive gjennom de fleksible kvoteordningene fremfor generelle krav om prosentvise reduksjoner . Norske byråkrater oppsøkte mellom 50 og 100 fattige land i den hensikt å sørge for at disse skulle få inntrykk av at det ville være lønnsomt også for dem å gå bort fra kravet om generelle prosentvise krav. Det var i denne sammenheng at navnet 'grønn utviklingsmekanisme" oppsto, i forbindelse med et møte der en brasiliansk representant foreslo denne betegnelsen for lettere å få oppslutning hos de fattige landene.[3]
Målet med ordningen er definert i artikkel 12 i avtalen, der det heter at CDM i tillegg til å hjelpe vedlegg I-land å oppfylle sine forpliktelser også skal bidra til en bærekraftig utvikling i u-land.
For å hindre ubegrensa bruk av mekanismen, heter det i artikkel 6.1 at «ervervelsen av utslippsreduksjonsenhetene kommer i tillegg til innenlandske tiltak for å oppfylle forpliktelsene.» Ordlyden tolkes svært ulikt i ulike land; for eksempel tar Nederland sikte på å erverve halvparten av sine reduksjoner fra andre land.
Godkjenning av prosjekter
Et i-land som ønsker kreditt for utslippsreduksjoner gjennom den grønne utviklingsmekanismen må innhente samtykke fra det utviklingslandet som mottar prosjektet i at prosjektet bidrar til en bærekraftig utvikling. Deretter må søkerlandet (i-landet) – etter metoder som er godkjent av CDM-styret – godtgjøre at prosjektet ikke inneholder tiltak som ville blitt gjennomført uansett. Søkerlandet må også beregne framtidige utslippsreduksjoner som følge av prosjektet. Saken blir deretter evaluert av en tredje part, kalt Designated Operational Entity (DOE), for å se om prosjektet resulterer i reelle, målbare og langsiktige utslippsreduksjoner. CDM-styret foretar den endelige godkjenninga, og utsteder såkalte Certified Emission Reductions (CER), vanligvis kalt karbonkreditter. En kredittenhet tilsvarer 1 tonn CO2-ekvivalenter.
