Den fromme fru Signe

«Den fromme fru Signe», med tittelen Herr Espen og fru Signe er skrevet som en pastisj over den danske middelalderballaden «Moderen under Mulde» av den danske dikteren Knud Lyne Rahbek (1760 – 1830). Teksten ble første gang publisert i månedsskriftet Minerva for mars 1788 og seks år senere kom den i Rahbeks Poetiske Forsøg. Det viste seg at visa egnet seg godt for skillingstrykk og Matthias Seest var den første til å få den ut på gaten. Både i Norge og Sverige er den blitt oppfattet som en folkevise og både Moltke Moe og andre folkevisesamlere har notert varianter i sine oppskriftsbøker. Folkemusikksamlere som L.M. Lindeman og Ole Mørk Sandvik har dokumentert flere melodier til teksten.

«Moderen under mulde» er i TSB-katalogen typologisert som A 68

Teksten

  1. Den fromme fru Signe på sotteseng lå
    Herr Espen han sørget for henne så såre.
    Å kjære min husbond og gråt ikke så
    meg smerter langt mer enn min død dine tåre
    gid snart i en lykkelig vennevivs favn
    du glemmer din sorg og forvenner ditt savn.
  2. Nei Signe nei før enn jeg krenker mitt bånd
    den evige meg i min dødsstund forglemmer,
    hun hysjede på ham med vinkende hånd
    og avbrøt ham kjærlig med døende stemme.
    Å gjerne min mann må du krenke meg så
    når hun har deg kjær og kan elske de små.
  3. Fru Signe hun døde ble jordet og glemt
    Herr Espen han ektede Gullborg den rike.
    Berømt for sin snillhet og skjønnhet og skjemt
    i dans og i harpelek fant hun ei like.
    Hun svermede stedse i gammen og sus
    og aktet kun lite på barn og på hus.
  4. De hunder de tutet ved midnatten inn
    og svovelblå brente vokslysende lue
    de tutet igjen og da utsluktes det brått
    herr Espen og Gullborg begynner å grue.
    Ved tredje gangs tuten de dører sprang opp
    og suste som vinden i ekenes topp.
  5. Ved sotkoldt et ildsted Helena nu satt
    på skjødet hun hadde en gråtende broder,
    hun kjælede for ham og sukket og bad,
    og ønsket seg titt hos sin hvilende moder.
    Med ett hun forferdet i måneskinn så
    en lik kledet skikkelse for seg å stå.
  6. Helena min datter hvi sitter du her
    hvordan står det til med småsøsknene dine
    Og kall meg ei datter I hvor I enn er
    og la meg i fred, sagde engstelig Helena.
    Min moder som eplet var hvit og var rød
    men I er jo gulblek og ligner en død.
  7. I graven der falmes det rødeste kinn
    i graven jeg bor og i graven jeg kommer,
    jeg hørte Jers sorg i mitt hvilested inn
    da rørte min klage den evige dommer.
    Jeg reiste de mødige lemmer i hast
    så murene revnet og marmoren brast.
  8. Ømt favnede Signe nu datter og dreng
    det var som en sydvestens kjølnende ånde
    da treder hun vred for sin ektemanns seng
    O Espen og Gullborg, se børnene vånde,
    og hadde du båret og født dem som jeg
    du glemte dem ikke for dans og for lek.
  9. Da galede hanen og Signe forsvant
    som morgenens tåke for solen forsvinner
    fra Gullborg de brennende tårer ned randt
    på Espens av ruelse blussende kinner.
    I Skjollungers land var fra selsamme stund
    ei edlere kone og moder enn hun.

Kilder

Autoritetsdata