Den estiske sangfestivalen (üldlaulupidu) arrangeres i Tallinn hvert femte år. Den ble først arrangert i 1869, den seneste fant sted 4.–7. juli 2019. I 2003 ble sangfestivalen inkludert på UNESCOs liste for Mesterverker i muntlig og immateriell kulturarv. Festivalen er det viktigste kulturelle og nasjonale samlingspunktet for det estlandske folket.^[1]

I det 19. århundret var Estland underlagt Det russiske keiserdømmet, og estiske bønder var styrt av tysk-baltisk overklasse. Ideen om å arrangere en nasjonal sangfestival kom fra Johann Voldemar Jannsen. I 1867 søkte Jannsen og sangselskapet Vanemuise, hvor han var formann, om tillatelse av den baltiske generalguvernøren til å arrangere sangfestivalen. Den offisielle anledningen til festivalen var å ferie 50-årsdagen til estlendernes befrielse fra livegenskapet.^[2]

Den første nasjonale sangfestivalen fant sted i Tartu 18.–20. juni 1869, etter to års ventetid på tillatelse fra myndighetene. Selv om mange av de eksisterende korene var blandet, insisterte Jannsen på at bare mannskorene skulle være representert på festivalen.^[2] Av denne grunn ble sangene sunget av 46 mannskor med til sammen 822 sangere. Fem blåseorkestre, bestående av 56 musikere, var også tilstede, og festivalen hadde omtrent 15 000 tilskuere.^[3]

Bare to sanger av sangene som ble framført var av estisk opprinnelse: «Mu isamaa on minu arm» og «Sind surmani». Disse var komponert av den estiske komponisten Aleksander Kunileid, og teksten skrevet av Lydia Koidula, datteren til Johann Voldemar Jannsen.^[4]

«Mu isamaa, mu õnn ja rõõm» (Mitt Fedreland, Min Stolthet og Glede), sangen som skulle bli estisk nasjonalsang etter selvstendigheten i 1920, ble også framført.^[3]

Den første nasjonale sangfestivalen var svært viktig for estlendernes nasjonale oppvåkningen, og la grunnlaget for de kommende festivalene. Mange ble inspirert av arrangementet, og mange nye kor ble dannet.^[2]

Tanken om at folk kan synge seg frie, også til politisk frihet, stammer fra denne festivalen. Det har blitt sagt at estlenderne sang seg til nasjonen.^[2]

Seks sangfestivaler fant sted i perioden 1879–1910. På tross av streng sensur fra myndighetene, spilte sangfestivalene en stor rolle i nasjonens kulturelle oppvåkning. For å få lov til å arrangere dem, måtte estlenderne ofte ty til kloke politiske manøvre.^[2]

Den sjette sangfestivalen ble holdt i Tallinn i 1910, og viste estlendernes sterke ryggrad. Alle sangene, bortsett fra to, var nemlig av estiske komponister, noe som var upopulært hos de russiske myndighetene.^[2] Det var 527 kor og blåseorkestre til stede, til sammen 10 100 artister, og for første gang var barnekorene representert. Publikum bestod av omtrent 35 000 mennesker.^[3]

Etter første verdenskrig ble Estland selvstendig, og den åttende sangfestivalen ble arrangert sommeren 1923. Festivalprogrammet inkluderte kun verk komponerte av estlendere.^[3] Etter denne sangfestivalen bestemte arrangørene at festivalen skulle arrangeres hvert femte år.^[2] Til den niende festivalen i 1928 ble det bygget en sangscene i Lasnamäe, Tallinn, i dag kjent som Lauluväljak (sangfestivalplassen). Under den tiende festivalen i 1933 ble også kvinnekorene innlemmet.^[2] Den siste festivalen før andre verdenskrig fant sted i 1938.

Selv om Estland etter andre verdenskrig ble en del av Sovjetunionen, overlevde festivaltradisjonen. Den sovjetiske propagandamaskinen forstod at den store samlingen var en god mulighet til å vise hvor godt estlenderne likte å leve under kommunismen.^[5] Den tolvte sangfestivalen dermed fant sted i 1947, under streng kontroll av myndighetene. Likevel ble sangen «Mu isamaa on minu arm» (Mitt hjemland er min kjærlighet) med ny melodi av Gustav Hernesaks, sunget for første gang.^[3]

De sovjetiske myndighetene innså at sangen vekket nasjonale følelser, og forbød den dermed for kommende festivaler.^[2]

Sangtradisjonen ble holdt ved like gjennom sovjettiden. I 1956 ble universitetsstudentenes første sangfestival, «Gaudeamus», arrangert. Den var viktig for å skape kontakter med unge intellektuelle fra Latvia og Litauen. I 1962 ble den første sangfestivalen for elever arrangert, blant annet som et middel for å holde sangfestivaltradisjonen ved like.^[2]

I 1960 var sangscenen i Lauluväljak ferdig slik den er i dag, og den femtende sangfestivalen holdt. Men etter den siste sangen på det offisielle programmet nektet 30 000 sangere å forlate scenen. Publikum, som bestod av en fjerdedel av hele den estiske befolkningen, begynte å rope «Mu isamaa on minu arm», sangen sovjetmyndighetene hadde forbudt. Etter hvert begynte korene, uten dirigent, å synge. Sangen ble sunget flere ganger, og da det er vanskelig å få store, syngende folkemasser til å ti stille, ga til slutt myndighetene opp, og lot dirigenten – som også var sangens komponist – lede sangerne. Fra den dagen ble «Mu isamaa on minu arm» estlendernes uoffisielle nasjonalsang, og den blir fortsatt framført av korene og publikum som festivalen siste sang og klare høydepunkt.^[3]

Selv om myndighetene hadde forbudt å nummerere festivalene, ble det i 1969 åpenlyst feiret hundreårsjubileum. Feiringen startet i Tartu hvor en festivalild ble tent, og båret til Tallinn over to uker. På veien ble det gjort markeringer som hadde til hensikt å øke estlendernes selvbevissthet. Mange av sangene som ble sunget var fra den nasjonale oppvåkningstiden.^[2]

Den 20. august 1991 endte den sovjetiske okkupasjonen av Estland, og landet var igjen fritt. Siden selvstendigheten har tre nasjonale sangfestivaler blitt avholdt. Den tjuefemte festivalen fant sted i Tallinn 2.–5. juli 2009.

• Offisielt nettsted
• (en) Estonian Song Celebration – kategori av bilder, video eller lyd på Commons