De kalte oss helter (originaltittel: Casualties of War) er et amerikansk krigsdrama fra 1989 regissert av Brian De Palma, med Michael J. Fox og Sean Penn i hovedrollene. Manus er ved David Rabe og er basert på en virkelig hendelse fra 1966. Filmens hovedkilde var en artikkel fra 1969 i The New Yorker skrevet av Daniel Lang.
De kalte oss helter ble godt mottatt av filmkritikerne, men ble ingen publikumssuksess i USA.
Handling
Max Eriksson (Michael J. Fox) er en ung soldat som forsøker å forhindre at fem andre amerikanske soldater med sersjanten i spissen (Sean Penn), bortfører og voldtar en ung landsbypike under Vietnamkrigen. Sersjanten, som står i spissen for den grusomme udåden, er en mektig og karismatisk ung mann som skyves over grensen til barbarisme på grunn av de redselsfulle og brutale kampene. Eriksson blir etterhvert tvunget til å ta parti alene mot sine medsoldater og bataljonssjefen, som forsøker å dysse ned saken.
Filmens essens kan beskrives som en ung manns søken etter sunn dømmekraft og rettferdighet midt i krigens forferdelige kaos.
Om filmen
Anmelderne og publikum
Filmen fikk god mottakelse av filmanmelderne og har oppnådd 85% på Rotten Tomatoes.[1] Til tross for det ble den ingen publikumssuksess i USA og klarte heller ikke å overgå den produksjonskostnader. Den innbrakte $18,7 millioner ved amerikansker kinoer og havnet på en 58.-plass over de mest innbringende filmene i USA for 1989.[2]
Vurderinger i ettertid
På slutten av 2001 vurderte CINERAMA DVD-utgivelsen og endte opp på terningkast fire. Anmelderen skrev følgende sluttkommentar: «Casualties Of War er ingen film du blir glad til sinns av. Historien er skildret på en meget god og realistisk måte, og Michael J. Fox briljerer som soldat omgitt av en hard virkelighet. Det er en film til ettertanke, og det er en film som enhver burde få med seg».[4] DVD arkivet vurderte filmen i 2006 og endte opp på 6 av 10 oppnåelige stjerner. Anmelderen (Thomas Smith) mente at historien den forteller både flott og viktig, og at skuespillerne er glimrende. Men han mente også at filmen feilet på det punkt der den forsøker å spille filosoferende og at den der ble noe ufrivillig komisk og «i overkant melodramatisk og pompøs». Anmelderen konkluderte på følgende måte: «En god antikrigsfilm som kunne vært langt bedre med mer realistisk dialog og mer passende musikk».[5]
Det er en film til ettertanke, og det er en film som enhver burde få med seg
