Kildeløs: Denne artikkelen mangler kildehenvisninger, og opplysningene i den kan dermed være vanskelige å verifisere. Kildeløst materiale kan bli fjernet. Helt uten kilder. (10. okt. 2015)

Digital Video Broadcasting (DVB) er en pakke internasjonalt aksepterte åpne standarder lansert tidlig på 1990-tallet som et standardiseringsamarbeid for digital TV.

Til tross for at arbeidet startet som et europeisk prosjekt (DVB-ELG, Digital Video Broadcasting – European Launching Group), brukes idag DVB-spesifikasjonene over hele verden.

DVB-standarden vedlikeholdes av the DVB Project, et industrikonsortium med over 270 medlemmer, og publiseres av en Joint Technical Committee (JTC) fra European Telecommunications Standards Institute (ETSI), European Committee for Electrotechnical Standardization (CENELEC) og European Broadcasting Union (EBU). Samspillet mellom understandardene i DVB beskrives i the DVB Cookbook.

DVB-systemer distribuerer data gjennom flere ulike overføringsplattformer:

Disse standardene definerer det fysiske laget og datalink-laget i distribusjonssystemet. Enheter kommuniserer med det fysiske laget gjennom et synkront parallell-grensesnitt (synchronous parallel interface (SPI)), et synkront seriell-grensesnitt (synchronous serial interface (SSI)) eller et asynkront seriell-grensesnitt (asynchronous serial interface (ASI). Alle data overføres i MPEG-2-strømmer med noen tilleggsbegrensninger (DVB-MPEG). En standard for midlertidig komprimert overførsel til mobile enheter (DVB-H) ble utgitt i november 2004.

Ved siden av lyd- og bildeoverføring, definerer DVB også dataforbindelser (DVB-DATA – EN 301 192) med returkanal (DVB-RC) for flere ulike medier og protokoller.

Eldre teknologier som tekst-tv (DVB-TXT) støttes også av disse standardene for å lette overgangen, men for mange formål er også mer avanserte alternativer som DVB-SUB for undertekster tilgjengelig.

Systemet for betinget tilgang (DVB-CA) definerer en vanlig forvrengningsalgoritme (DVB-CSA) og et felles grensesnitt (DVB-CI) for tilgang til kryptert innhold. DVB-CA-tilbydere utvikler egne proprietære tilgangssystemer med referanser til disse spesifikasjonene. En kryptert programstrøm kan ha flere samtidige tilgangssystemer for å gi større fleksibilitet for tilbyderen.

DVB utvikler også et innholdsbeskyttelses- og kopikontrolleringssystem for å beskytte innhold etter det er blitt mottatt (DVB-CPCM). Dette systemet skal gi fleksibel bruk av innhold man lagrer lokalt innen et hjemmenettverk, mens det skal forhindre ulovlig deling over Internett.

DVB-overføringer inneholder metadata, kalt Service Information (DVB-SI, ETSI EN 300 468, ETSI TR 101 211), som lenker de ulike datastrømmene med programinformasjon, og gir lesbare beskrivelser til elektroniske programguider og automatiske søk og filtre.

The DVB Multimedia Home Platform (DVB-MHP) fastsetter en Java-basert plattform for utvikling av videosystemaplikasjoner for sluttbrukeren. I tillegg til å gi sammendrag for flere DVB og MPEG-2-konsepter gir den grensesnitt for andre funksjoner slik som nettverkskortstyring, programnedlasting og flerlags-grafikk.

DVB-S og DVB-C ble ratifiserte i 1994, DVB-T tidlig i 1997. De første kommersielle DVB-T-sendingene ble utført av Digital TV Group (DTG) i Storbritannia sent i 1998. I 2003 ble området rundt Berlin i Tyskland det første området hvor analoge bakkesendinger tok helt slutt. En rekke europeiske land har målsetninger om full DVB-T-dekning innen 2010, og til da slutte med PAL/SECAM-sendinger.

I Europa, Australia, Sør-Afrika og India brukes DVB over hele området, eller er planlagt brukt. Dette gjelder også for kabel-tv og satellitt i de fleste asiatiske, afrikanske og mange søramerikanske land. Mange av disse landene har ennå ikke valgt format for digitale bakkesendinger, og en del (bl.a. Canada, Mexico og Sør-Korea) har valgt ATSC i stedet for DVB-T.

I Norge startet offisielle sendinger med DVB-T 1. september 2007, og en fylkesvis innføring frem til november 2008 vil finne sted. Selskapet Norges Televisjon driver det digitale bakkenettet i Norge.