Det såkalte Nasjonalutvalget for Stor-Brno bestemte 29. mai 1945 å utvise samtlige tyskspråklige kvinner, barn og gamle fra den nå tsjekkiske byen Brno og omegn (tysk: Brünn).[1] Etnisk tyske menn mellom 14 og 60 var allerede arrestert og bragt i fangeleire. På kvelden den 30. mai[2] ble ca. 20 000[3], kanskje så meget som 26 000[1] mennesker samlet på et torg i Brno. Derfra ble de drevet til fots mot Østerrike, i første omgang over Donau til Linz. Om morgenen 31. mai strakk rekken av mennesker seg 16 kilometer og folkemengden økte senere til 28.000 med personer fra byer på veien.[2] Bare noen få, enkelte høygravide og svært syke, ble tilbake i Brno. Resten tilbakela minst 60 kilometer til fots. I løpet av marsjen døde mer enn 2 000 personer, ifølge enkelte kilder mer enn 5 000 mennesker. Før krigen var omkring 25 % av Brnos 270.000 innbyggere tysktalende, i år 2000 var det et par hundre igjen av den tysktalende befolkningen.[1][3] Noen døde av utmattelse, mens andre ifølge vitner, ble slått ihjel. Blant de fordrevne var også noen tsjekkiske jøder som noen dager tidligere hadde blitt befridd fra konsentrasjonsleire.[1]
Dødsmarsjen var en del av den første såkalte «ville» fordrivelsen, fra krigens avslutning til undertegningen av Potsdamavtalen.[4] Deretter fulgte den «regulerte» fordrivelse, som i det vesentlige var avsluttet i 1947.
^abGlassheim, Eagle (2000). «National mythologies and ethnic cleansing: the expulsion of Czechoslovak Germans in 1945». Central European History (33(4)): 463-486.