Collins Line

DS «Baltic»

Collins Line var det vanlige navnet på et amerikansk rederi startet av Israel Collins og deretter ledet av hans sønn, Edward Knight Collins, formelt kalt New York and Liverpool, United States Mail Steamship Company. Under Edward Collins' ledelse vokste selskapet til å bli en alvorlig konkurrent i de transatlantiske ruter til den britiske Cunard Line.

Tidlig dager

Collins Line som det ble kjent som på den tiden, var skip og linjer drevet av rederiet, I.G. Collins (senere I.G. Collins & Son). Israel Collins hadde forlatt sjøen i 1818 for å etablere rederi i New York. Firmaet drev i ganske liten målestokk. I 1824 drev Israel rederiet sammen med sin sønn Edward. I januar 1825 benyttet Edward seg av at det var mangel på bomull i England og leide en skonnert som dro til Charleston, South Carolina, i forkant av sine konkurrenter og kjøpte bomull. Dette ble vendepunktet i selskapet. I 1827 startet selskapet en linje med frakteskip som seilte mellom New York og Veracruz på den meksikanske kysten. Linjen blomstret. Israel Collins døde i 1831 og Edward tok over ledelsen av en New York - New Orleans fraktlinje. Han gjorde også stor suksessen med dette selskapet.[1]

Transatlantisk frakt

Inntil 1835 hadde selskapet ikke deltatt for alvor i den transatlantiske farten, men det året fikk han et nytt skip, «Shakespeare». Skipet ble sendt til Liverpool og kom tilbake med den største lasten ennå brakt fra New York. Fra da av var selskapet blitt en alvorlig konkurrent i den transatlantiske farten. På den tiden var alle konkurrerende rederier amerikanske. Collins' skip fraktet hovedsakelig bomull til den engelske bomullsdyne-bransjen. Firmaet fortsatte å bestille de største skipene som kunne bygges og tre skip, «Garrick», «Sheridan» og «Siddons», ble lagt til flåten. I 1838 kom den 1 030 tonn store «Roscius», enda større enn noen konkurrents skip. På den tiden var Collins' viktigste rival Black Ball Line, også et New York-rederi.

Transatlantisk post- og passasjerfart

SS«Great Western».

I 1838 krysset SS «Great Western», eiet av British Great Western Steamship Comoany Atlanteren på 15 dager og innvarslet en ny tid i det transatlantiske markedet. To år senere begynte britiske og nordamerikanske Royal Mail Steam Packet Company, senere kjent som Cunard Line en transatlantisk fraktrute mellom Liverpool og Halifax, etter å ha vunnet anbudet om subsidier fra det britiske admiralitetet. I 1840-41 ble fire skip levert til Cunard for denne ruten, med ytterligere to skip i 1844.[2][3]

Misfornøyd med britiske selskapers dominans i den transatlantiske posttruten, bestemte den amerikanske Kongressen seg for en statlig subsidiert rute med sine egne. I 1845 utlyste USAs postminister anbud fra USA-baserte rederier for en rute fra New York til havner i Nord-Europa. Fire selskaper, inkludert en gruppe ledet av Collins leverte sine forslag. En 5-årsavtale om å frakte post fra New York til Bremen ble til slutt tildelt Ocean Steam Navigation Company, ledet av Edward Mills som begynte i 1846.

Ti-års kontrakter

I 1849 inviterte US Postmaster General Office rederier til å gi anbud på 10-års subsidiert postkontrakt mellom New York og Liverpool i direkte konkurranse med Cunard, som hadde startet en lignende rute i 1848.[4] Collins ga tilbud på sin ambisiøse plan om en ukentlig rute med fem skip. Collins' forslag overbeviste myndighetene og anbudet ble tildelt hans New York and Liverpool Steamship Company, kjent som Collins Line. På grunn av de økonomiske begrensninger i bygning fem skip, ble ruten tilslutt skalert ned til en bi-ukentlig drift ved hjelp av fire skip. Collins ansatte den unge George Steers som senere konstruerte den berømte yachten «America» til å utforme sine nye skip, «Atlantic», «Arctic» «Baltic» og «Pacific». De nye skipene var overlegne Cunard Lines på mange måter. På nesten 3 000 tonn var de dobbelt så store som Cunards største skip. Med sin maksimale fart på 12 knop var de raskere og de inkluderte mange nye innovasjoner som for eksempel damp- og varmeanlegg, rennende vann og ventilasjon i alle rom. Andre funksjoner omfattet badekar i lugarene, røkesalong og separate salonger for menn og kvinner.

«Atlantic» var det første skipet i ruten. Hun gjennomførte sin jomfrutur 27. april 1850. Med overfarten fra New York til Liverpool på 10 dager og 16 timer slo skipet den eksisterende Cunard-rekorden med 12 timer. «Atlantic» og hennes søsterskip brukte konsekvent mindre tid enn Cunard-skipet, og da «Batic» ble det første postskip til å krysse på mindre enn ti dager. Imidlertid, på grunn av deres høye hastigheter, var Collins dampskip også svært uøkonomiske, med drivstofforbruk på 87 tonn kull per dag (sammenlignet med 37 tonn for Cunard-skipene). i tillegg krevde skipene konstant dyre reparasjoner på grunn av strukturelle skader i treskrogene forårsaket av de overdrevent kraftige motorene.[5]

Katastrofer

«Arctic» synker etter kollisjon med «Vesta».

Den 21. september 1854 forlot «Arctic» Liverpool med 233 passasjerer, inkludert Collins' kone, deres eneste datter 19-år gamle Mary Ann og yngste sønn, 15 år gamle Henry Coit. Skipet hadde en god overfart før hun møtte tykk tåke mindre enn seksti miles fra den amerikanske østkysten. I tåke ved Cape Race, Newfoundland kolliderte hun med det 250 tonn franske jernskipet SS «Vesta» og ble gjennomboret på tre steder. «Arctic»' hadde ingen vanntette skott og begynte å fylles med vann. Kapteinen prøvde å komme seg inn til land før skipet sank, men bare femten miles fra kysten kantret og sank det. 322 passasjerer er sagt å ha gått under. Neste dag gikk Collins for å møte sin familie, men fikk et brev som fortalt ham at hans kone og to barn var omkommet..

Slått av sorg som Collins var, ga han ikke opp å dominere den transatlantiske sjøfarten. Han begynte å planlegge et nytt skip som skulle bli større, raskere og mer luksuriøst enn de andre, det førte til «Atlantic».

I 1856, før det nye skipet var blitt levert, forsvant «Pacific» sporløst underveis fra Liverpool. Førti-fem passasjerer og 141 besetning omkom, inkludert hennes kaptein, Asa Eldridge, som tidligere hadde arbeidet for Collins som sjef for lasteskipet «Roscius» fra Dramatc Line. Antagelser på den tiden var at båten sannsynligvis hadde kollidert med et isfjell og gått til bunns: Eldridge hadde vært desperat etter å komme foran «Persia» Cunard Lines første jernskip med propell. Båten hadde forlatt Liverpool et par dager etter «Pacific»s jomfrutur, og ble selv skadet av isfjell på reisen.[6] Denne forklaringen av «Pacific»s forsvinning ble utfordret i 1993 da et vrak ble funnet utenfor kysten av Wales identifisering av skipet gjenstår.[7]

Slutten på virksomheten

Adriaterhavet ble lansert 7. april 1856. Hun var 355 fot (108 m) lang og på 3 670 tonn, med en maksimal hastighet på 13 knop (24 km/t). Hun var ment for å begynne i tjeneste i november, men på grunn av tekniske problemer, fikk hun ikke gjennomført prøveturen før enn 1857. Collins Line hadde suspendert sine operasjoner og 1. april 1858, midt i konkursbehandling, ble de gjenværende skipene solgt på auksjon og selskapet ble avviklet.

Collins Line-flåte

  • DS Atlantic
    DS Atlantic
  • DS Pacific
    DS Pacific
  • DS Arctic
    DS Arctic
  • DS Adriatic
    DS Adriatic

Referanser

  1. ^ The Unlucky Collins Line Arkivert 29. september 2007 hos Wayback Machine. from AmericanHeritage.com
  2. ^ Bernard Dumpleton, “The Story of the Paddle Steamer”, 1973, The Uffington Press, ISBN 0-85475-057-6
  3. ^ Dawson, Philip (2005). The Liner: Retrospective & Renaissance. Conway. s. 19–21. ISBN 978-1-84486-049-4. 
  4. ^ Ulrich, Kurt. Monarchs of the Sea: The Great Ocean Liners. ISBN 1-86064-373-6. 
  5. ^ le Goff, Oliver. Ocean Liners. Greenwitch Editions. ISBN 0-86288-274-5. 
  6. ^ Miles, Vincent. The Lost Hero of Cape Cod: Captain Asa Eldridge and the Maritime Trade That Shaped America. Yarmouth Port, Massachusetts: The Historical Society of Old Yarmouth. 
  7. ^ Sloan, Edward W. (1993) “The Wreck of the Collins Liner Pacific – A Challenge for Maritime Historians and Nautical Archaeologists.”