Banken ble etablert gjennom resolusjon 486 av 21. august1925 under president Arturo Alessandri Palma. I denne perioden hadde Chile engasjert professor Edwin Walter Kemmerer fra University of Princeton i et forsøk på å restrukturere Chiles økonomiske system. Et av prosjektene Kemmerer-delegasjonen hadde var å etablere en ny valutalov, som skulle stabilisere Chiles valuta (peso), etablere en sentralbank, etablere en ny banklov, og en ny budsjettlov.
Sentralbanken var i drift fra 11. januar1926. Kapitalen dens i starten var 150 millioner pesos. Sentralbanken var allerede fra starten av uavhengig av regjeringen, som en selvstendig juridisk enhet. Imidlertid var den underlagt kontroll gjennom bankloven som ble vedtatt 26. september1925. Hovedoppgavene i starten var å sørge for en stabil peso, og å regulere valutaen i tråd med markedets behov. Som et verktøy for å oppnå dette ble banken også gitt retten til å utstede penger. Bankloven krevde også at sentralbanken holdt en gullreserve tilsvarende 50% av bankens aksjekapital.
Fra juli 1953 ble en ny sentralbanklov vedtatt og den videreførte sentralbankens uavhengighet, og ga den et noe utvidet mandat i forhold til den tidligere loven, med oppgave å sørge for stabil økonomisk utvikling gjennom aktiv bruk av penge- og kredittpolitikken, unngå høy inflasjon og lavkonjunktur, slik at landet får utnyttet sine ressurser maksimalt. Fra dette tidspunkt begynte sentralbanken å spille en mer aktiv rolle i landets økonomiske utvikling.
Chile fikk også ny sentralbanklov igjen i 1960 og 1975.
Målsettinger og hovedoppgaver
Hovedstyringsmålene til sentralbanken er definert i sentralbanklovens artikkel 3. Det første hovedmålet er stabil valutakurs. For å oppnå dette har de et delmål om å holde inflasjonen lav og stabil.[1] Det andre hovedmålet er et velfungerende innenlands betalingssystem, og det tredje hovedmålet er et velfungerende betalingssystem mot utlandet.