Carmen Pereira var datter av en av få afrikanske advokater i den daværende portugisiske kolonien. Hun giftet seg i ung alder, og både hun og ektemannen hennes ble involvert i den bissauguineanske uavhengighetskrigen mot Portugal etter avkoloniseringsbølgen 1958–61 som frigjorde Guinea-Bissaus naboland fra europeisk styre.[4]
Karriere
Uavhengighetskamp
Pereiras politiske engasjement begynte i 1962 da hun meldte seg inn i Det afrikanske partiet for Guinea-Bissau og Kapp Verdes uavhengighet (PAIGC), en revolusjonær bevegelse som søkte uavhengighet for Portugals to kolonier i Vest-Afrika. Hun og ektemannen var begge aktive i partiet. I 1966 begynte PAIGC-sentralkomiteen å mobilisere kvinner på lik linje med menn, og Pereira ble en revolusjonær leder, en politisk offiser og en kommandør.[5][6][7]
Mens svært få kvinner kjempet i frontlinjen, var PAIGC eksepsjonell og presset på for større likestilling i et samfunn med sterkt definerte kjønnsroller. Andre slike kvinnelige ledere som dukket opp fra denne innsatsen til PAIGC var blant andre Teodora Inácia Gomes og Titina Silá. Pereira ble en høytstående politisk leder og delegat til den panafrikanske kvinneorganisasjonen i Algerie.[4] Hun ble tvunget til å forlate landet, og bodde i Senegal før hun reiste til Sovjetunionen for å studere medisin.[8]
Politisk karriere
Senere, da Pereira kom tilbake til Guinea-Bissau, var hun aktiv både i helse og politiske spørsmål. Hun ble valgt inn i den bissauguineanske nasjonalforsamlingen. Hun var visepresident for nasjonalforsamlingen i perioden 1973–84.[9][6]
Mellom 1975 og 1980 fungerte Pereira som leder for nasjonalforsamlingen under regjeringen til João Bernardo Vieira.[9] Fra 1981 til 1983 var Pereira helse- og sosialminister i Guinea-Bissau. Igjen valgt til president for nasjonalforsamlingen fra 1984, forlot hun denne stillingen i 1989 for å bli medlem av statsrådet.[10]
Som president for nasjonalforsamlingen var Pereira fungerende president i Guinea-Bissau fra 14. til 16. mai 1984 da en ny grunnlov ble innført.[11][12]
Pereira fungerte som statsrådsmedlem fra 1989 til 1990, og var sosialminister i 1990 og 1991. Dette gjorde henne også til visestatsminister i Guinea-Bissau i mer enn ett år. I 1992 ble hun avskjediget av Vieira.[7]
Rothwell, Phillip (2019). «Carmen Pereira's Os meus três amores». Journal of Romance Studies. Liverpool University Press. 19 (3): 511–525. doi:10.3828/jrs.2019.31.
Urdang, Stephanie (1975). «Fighting Two Colonialisms: The Women's Struggle in Guinea-Bissau». African Studies Review. JSTOR. 18 (3): 29–34. JSTOR523719. doi:10.2307/523719.
Eksterne lenker
WOMEN IN POWER 1940-1970, Worldwide Guide to Women in Leadership, guide2womenleaders.com; hentet 11. oktober 2024.
