Campbelløyene (engelsk: Campbell Islands) er den sørligste av New Zealands 5 subantarktiske øygrupper.
Geografi
Campbelløyene ligger ca. 700 km sør for Sørøya, og 270 km sørøst for Aucklandøya.
Øyene dekker om lag 113 km², og Campbelløya (Campbell Island) er den desidert største. Den er omgitt av en del småøyer og skjær, bl.a. Dent Island, Folly Island, Isle de Jeanette Marie og Jacquemart Island. Et lite navnløst skjær 50 meter sør for Jacquemart Island er New Zealands sørligste punkt, hvis man ser bort fra New Zealands krav i Antarktis.
Campbelløya er bratt og kupert, og hever seg 569 moh. på Mount Honey. Øyas kyst er dominert av høye klipper. Det fins tre naturlige havner på østsiden av øya. Campbelløya er de eroderte restene av en stor skjoldvulkan.[2]
Klima
Øyene har et kaldt, vått og vindfullt klima. Det er bare 650 timer i året med skyfri himmel, og en periode av året er det bare 1 time solskinn i løpet av 215 dager. Det regner gjennomsnittlig 325 dager i året, og vinden blåser over full storm på 27 m/s minst 100 dager i året. Gjennomsnittlig årstemperatur er 6°C, og sjelden over 12°C.
Flora og fauna
På øyene hekker seks arter av albatross, bl.a. svartbrynalbatross, gråhodealbatross, gråalbatross og en liten populasjon av Gibson's wandering albatross. Flere truede, endemiske fuglearter holder også til på øyene.
Campbellanden ble gjeninnført på øyene i 2004 etter mange års fravær. Tidligere ble disse fuglene alvorlig truet av rotter som var blitt innført på øyene, og det var først da rottene ble fjernet at endene kunne føres tilbake.
Andre fremmede arter som er blitt fjernet fra øyene er storfe og katter.
Øyene har et rikt planteliv, rundt 128 arter karplanter. Av dem er flere endemiske. Rundt 50 arter av fremmede planter er blitt innført på øya.
Historie
Campbelløyene ble oppdaget i januar 1810 av kaptein Frederick Hasselburgh med fartøyet Perseverance. Hasselburg kalte øyene opp etter sin arbeidsgiver Robert Campbell & Co. i Sydney.
Selfangst ble den første industrien på øya. Så snart selene var utryddet, ble fokuset satt på hvalfangst. På et tidspunkt var det to hvalfangststasjoner på øya.
Kvegdriften startet i 1895, men ble etterhvert ulønnsom, så den ble lagt ned i 1931. Noe kveg og sauer var det likevel på øya helt frem til 1987. I 1954 ble øyene proklamert som naturreservat. I 1998 ble Campbell Islands og resten av New Zealands subantarktiske øygrupper en del av UNESCO verdensarven.[3]The Campbell Island/Moutere Ihupuku Marine Reserve ble opprettet i 2014.
