Bénédict Augustin Morel
Født		22. nov. 1809[1][2][3][4] Wien[5]
Død		30. mars 1873[1][4][5] (63 år) Rouen[5]
Beskjeftigelse		Psykiater, lege
Akademisk grad		Diplôme d'État de docteur en médecine (1839)[6]
Nasjonalitet		Frankrike[5]
Gravlagt		Cimetière Saint-Sever
Medlem av		7 oppføringer Académie des sciences, belles-lettres et arts de Rouen Académie des sciences, belles-lettres et arts de Savoie (1854) Société médico-psychologique Société libre d'émulation de la Seine-Maritime Société d'émulation de l'Ain Académie de Stanislas[7] Paris Society of Medicine
Utmerkelser		Ridder av Æreslegionen
Signatur
Bénédict Augustin Morel på Commons

Bénédict Augustin Morel (født 22. november 1809 i Wien av franske foreldre, død 30. mars 1873 i Rouen) var en fransk lege.

Morel ble i 1839 medicine doktor og i 1848 lege ved sinnssykeanstalten i Maréville, der han gjennomførte viktige reformer innen sinnssykepleien. I 1856 ble han forordnet til sjeflege for asylet i Saint-Yon i nærheten av Rouen, der han ble til sin død. Han publiserte en mengde psykiatriske og rettspsykiatriske arbeider, undersøkelser om blant annet struma, kretinisme og det som senere ble kalt dementia praecox.

Morel hevdet, i forståelse med tanker utbredt av evolusjonsbiologen Jean-Baptiste de Lamarck, at psykisk sykdom kan være arvelig og forverres i generasjon etter generasjon til den rammede slekten dør ut.^[8] Denne degenerasjonsteorien formulerte han i 1857. Morels begrep dégénérescence utsprang egentlig ikke fra et medisinsk utgangspunkt, men far noe han utviklet fra en religiøst antropologisk ståsted. Han var hele livet troende katolikk.

Morel var venn til Claude Bernard og en beundrer av Charles Darwin.

• Traité des dégénérescences physiques, intellectuelles et morales de l'espéce humaine et des causes qui produisent ces variétés maladives (1857)
• Traité des maladies mentales (1860)
• Traité de la médecine legale des aliénés (1866)

• Morel, Bénédict Auguste i Nordisk familjebok (2. utgave, 1913)