Relevans: Denne artikkelen omtaler et emne som kan ha tvilsom relevans for Wikipedia. Artikkelen bør endres slik at det fremkommer hvorfor emnet er relevant for Wikipedia, ellers kan den bli slettet. Angitt grunn: Har vanskelig for å se at dette har relevans for Wikipedia, kan kanskje passe på Lokalhistoriewiki? (19. desember 2024)

Byoriginaler fra Kristiansand er blant annet personligheter som Kjutta og Laumann. Hvis fortellingene om Laumann stemmer levde han samtidig med Kjutta. Han arbeidet som nattmann og tømte utedoer i byen med hest og kjerre. (Laumann er omtalt under Reymert (slekt).)

«Kjutta», egentlig navn Oluf Severin Andreassen, er en byoriginal kjent fra Kristiansands bybilde i første halvdel av forrige århundre. Han døde i 1955. Han var født i Aust-Agder, men kom til Kristiansand i voksen alder fra Nedenes Tvangsanstalt og bodde og fikk sin pleie på forskjellige institusjoner i byen, både i Elvegaten (Aldershjemmet) og i Tordenskjoldsgate (Dollhuset).

Oluf Severin Andreassen var funksjonshemmet både fysisk og mentalt. Høyresiden av kroppen var lammet, han kunne ikke bevege høyre arm og han hadde klumpfot. Klumpfot ble kalt «tjuttefot» på denne tiden – av dette er navnet «Kjutta» avledet.

En rekke historier med sørlandsk glimt i øyet er tillagt «Kjutta», og det er utgitt bok hvor Kjuttahistorier er samlet. Men det er en uoverstigelig avstand mellom virkelighetens «Kjutta» og den, etter sørlandsk målestokk, raske replikk han er tillagt. Ifølge blant annet Halvard C. Hanssen i Dagbladet^[1] fortalte de som kjente ham at Andreassen selv aldri kom med en vittig kommentar, men gikk til spott og spe i byen. Han skal ha tatt ertingen og de mange historiene om seg selv svært tungt. Ikke desto mindre er «Kjutta» blitt et begrep for det sørlandske både i Kristiansand, på Sørlandet og ellers i landet.

Han er hedret med å få en del av fritidsparken i Kristiansand Dyrepark, «Kjuttaviga», oppkalt etter seg.

Da John G. Bernander og andre ønsket å hedre Kjuttas minne ytterligere med en skulptur, reiste det debatt. Fra Bernanders side var initiativet ment som et uttrykk for «kjærlighet til den som fra all sin annerledeshet er blitt en vi kjenner, kjennes ved og er glad i». Motstanden fra de som mente Andreassen nå burde få fred^[1] ble imidlertid så stor at prosjektet ikke fikk den nødvendige fremdrift. Da skulptøren Nils Aas døde 9. februar 2004 stoppet det hele opp.^[2]

Landets daværende statsminister, Kjell Magne Bondevik, brukte en historie tillagt «Kjutta» i en hilsningstale i forbindelse med Sørlandets 100-årsjubileum, 16. mars 2002. Bondevik fortalte følgende:

«Mange her har sikkert også hørt om da «Kjutta» var til den obligatoriske legeundersøkelsen som alle pensjonærene på hjemmet måtte gjennom fra tid til annen. Legen var ikke fornøyd med tilstanden:
– Pulsen din går altfor langsomt, Oluf Severin, sa han.
– Det gjør´ke no, sa Kjutta, æ har go ti!»

«Kjuttahistorier» som denne er blitt ensbetydende med en «anekdote som forteller noe om det sørlandske sinnelag». Historiene har bestemt ikke noe med den egentlige «Kjutta» å gjøre, men den representerer et felleseie for svært mange mennesker. At så en næringsdrivende velger å kalle sin virksomhet «Kjutta Pizza» bekrefter vel endelig at begrepet i dag lever sitt eget liv, helt uavhengig av personen som gav opphav til begrepet. Kanskje har han vært så morsom som vitsene tilsier, men antallet vitser med Kjutta som hovedperson er så betydelig at den generelle vitsefortellerkulturen mest sannsynlig har tillagt ham en del.

En av de mest kjente vitsene er fra Tysklands angrep på Norge den 9. april 1940 da han spaserte i byen mens angrepet skjedde. Et tysk fly skjøt av toppen av kirkespiret på Kristiansand domkirke, og da Kjutta så det sa han:
– Nei, nå syns æ møndighedan skulle gribe inn!

I Kjuttavitsene er Laumann person nr. 2, og Kjutta er alltid hovedpersonen. Mer unntaksvis fortelles historier der Laumann er hovedperson.

I etterkrigstiden (ca. 1950-1960) var det også en tredje mann som gikk for å være byoriginal, Trygve Beget. Kjutta og Laumann var da døde, men lokalt kjent gjennom vitsene. Trygve Beget knyttes ikke til noen spesielle godt kjente historier, men var synlig i bybildet og ble assosiert med byoriginalene.

En fjerde personlighet kjent i bybildet i 1960-årene var «hverdagsdikteren», Sverre Hansteen, også kalt «Sverre Svarten med nellik i knapphullet», hatt, ryggsekk, sykkel og nyskrevne dikt på linjeark i rull med eselører. Han fallbød sine dikt for 5 kroner, fortrinnsvis til kvinner som uavhengig av alder og status ble hilst ærbødig med hattehilsen og tiltaleformen «edle jomfru».

I moderne tid, altså etter år 2000 så har det kommet frem original til. Andreas Hall Torgersen, 1968 - 2021. han var en kjent fyr i stiftelsen "Sound of Happiness". Han var svært godt likt av folket i byen, en ganske så folkekjær byoriginal. Selv med sine utfordringer så spredde han glede i byen, og han var også en fremragende trommeslager, noe som han ble brukt til i flere band i byen. ^[3]

• Opstad, Gunvald (1983): Sol, sommer, Sørland!, Sampress