Øen ble uteksaminert fra Krigsskolen i 1920. Året etter var han ved den Militære Høiskole, ved artillerilinjen. Øen var i 1923-1924 elev ved Hærens flyveskole, der han fortsatte som instruktør til 1925. Han forlot Forsvaret en tid og reiste til USA, der han så på produksjon og bruk av fallskjermer. Etterhvert ble fallskjermer tatt i bruk som redningsutstyr i begge flyvåpnene på bakgrunn av anbefalinger fra Øen.
Felttoget i Norge i 1940
Da andre verdenskrig brøt ut, var kaptein Øen lufthavnsjef på nyåpnede Fornebu flyplass utenfor Oslo. Da det ble klart at Norge var under angrep bega Øen seg til sitt mobiliseringssted, Kjeller flyplass. Der var alle flyene allerede evakuert, så Øen reiste videre nordover og sluttet seg til luftforsvarsstaben som da befant seg ved Mjøsa. Den 14. april 1940 ble han utnevnt til midlertidig sjef (generalinspektør) for Hærens flyvåpen.[4]
Mot slutten av kampene i Sør-Norge ledet Øen en gruppe flygere som forlot Norge om bord på MK «Sjøgutten» som gikk ut fra Herøy 6. mai 1940.[5] Tillatelse til å forlate landet var gitt av general Ruge[6]. Hensikten var å skaffe fly til kampene i Nord-Norge i Storbritannia. Da det ble klart at Nord-Norge ville falle før fly var skaffet til veie, fikk Øen nye ordre. Han skulle nå finne et egnet sted for en flyskole for trening av norske flyvere i utlendighet. Han hadde drøftinger med britiske og franske myndigheter om egnede steder, men valget falt til slutt på Canada. Flyvåpnenes treningsleir (FTL) ble åpnet 10. november 1940, med major Øen som første sjef.
I februar 1942 ble Øen, som da var blitt oberstløytnant, beordret til sjef for Forsvarets overkommandos «fjerde kontor», FO IV. Som sjef for kontoret hadde Øen ansvaret for operasjoner i Norge. I januar 1945 foretok han en inspeksjonsreise i Norge via Sverige over Milorgs Nøtterøyrute. I tillegg til konferanser i Oslo inspiserte han også en base i Vassfaret.[7]
Etter krigen overtok generalløytnant Øen stillingen som sjef for Luftforsvaret etter Riiser-Larsen. Denne stillingen hadde han i fem år, til han ble beordret til SHAPE. Etter dette var han i tre år direktør ved Forsvarets høgskole, før han til slutt ble sjef for Forsvarsstaben i 1957. Sjefen for Forsvarsstaben var i praksis forsvarssjef, og i 1963 ble det også hans tittel.
Utmerkelser
Bjarne Øen fikk i 1929 Kongens fortjenstmedalje i gull for en hendelse i et av Hærens Fokker-fly. På en flytur med to passasjerer kom flyet i brann. Øen hadde fallskjerm, i motsetning til passasjerene, men valgte likevel å lande flyet. Passasjerene kom heldig fra flyturen, men løytnant Øen tilbragte flere måneder på sykehus med brannskader.
På Øens ansattkort i Krigsdekorasjonskanselliet er noen av ovennevnte utmerkelser nevnt med en annen grad. I tillegg er franske Croix de Guerre nevnt her.[9]
Utmerkelsene er også basert på et fotografi av Øen gjengitt i Kjevik Posten (ekstra nummer) fra 1983. Det ser også ut til at Øen har båndstripen til britiske Defence Medal, men denne var egentlig ikke godkjent å bære for Luftforsvarets personell, ifølge etterkrigstidens reglement. Øen er nevnt som mottaker av samme medalje i boken Hvem er Hvem, i utgavene 1955 og 1973, hvor Haakon VIIs 100-årsmedalje er oppført i sistnevnte[10].
