Han gav ved 24 års alder avkall på hofflivets ståkende fornøyelser for å underkaste seg munkelivets forsakelser.[8] Kraftfull, besluttsom og særdeles streng i sin oppfyllelse av alle det opprinnelige klosterlivets krav, viet han hele sitt gjenstående liv til en reformasjon av klostervesenet i en mer streng asketisk ånd. Den gamle benediktinerregelen tjente som hans mønster. Munkenes for verdsliggjorte levemåte skulle vike for et liv preget av botsøvelser og praktiske sysler. Samtidig ville han også innføre større enhet og samhold mellom de forskjellige klostrene, som tidligere hadde dannet sine egne autonome samfunn.
Benedikt klarte å virkeliggjøre disse forehavender i en ganske vidstrakt utstrekning. Med Ludvig den frommes tillatelse hadde han snart alle de frankiske klostrene under sitt umiddelbare tilsyn.[9]
På riksdagen i Aachen i 817 ble hans forordninger opphøyd til gjeldende lov for hele det frankiske rike - en reaksjon mot de kulturoppdrag som Karl den store hadde forsøkt å pålegge klosterarbeidet.
Snart etter hans død gikk imidlertid meget av hans innsats på dette område tapt.
Benedikts disippel Ardo Smaragdus har forfattet hans levnedsbeskrivelse, og den er i moderne tid blitt utgitt av Mabillon i Acta sanctorum ordinis sancti Benedicti, IV.
^datos.bne.es, oppført som Benedictus Anianus, BNE-identifikator XX5598145, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
^Catalogue of the Library of the Pontifical University of Saint Thomas Aquinas, oppført som Benedictus Anianus, Angelicum ID 15824[Hentet fra Wikidata]
^abCatholic Encyclopedia, Catholic Encyclopedia-ID 02467a[Hentet fra Wikidata]
Albrecht Diem: Inventing the Holy Rule: Some Observations on the History of Monastic Normative Observance in the Early Medieval West. In: Hendrik Dey, Elizabeth Fentress (Hrsg.): Western Monasticism ante litteram. The Spaces of Monastic Observance in Late Antiquity and the Early Middle Ages (= Disciplina Monastica. Bd. 8). Brepols, Turnhout 2011, S. 53–84.
Pius Engelbert: Benedikt von Aniane und die karolingische Reichsidee. In: Studia Anselmiana. Bd. 103, 1990, S. 67–103.
Dieter Geuenich: Anmerkungen zur sogenannten „anianischen Reform“. In: Dieter Bauer u. a. (Hrsg.): Mönchtum, Kirche, Herrschaft 750-1000. Festschrift für Josef Semmler zum 65. Geburtstag. Thorbeck, Sigmaringen 1998, S. 99–112.
Dieter Geuenich: Gebetsgedenken und anianische Reform. Beobachtungen zu den Verbrüderungsbeziehungen der Äbte im Reich Ludwigs des Frommen. In: Raymund Kottje, Helmut Maurer (Hrsg.): Monastische Reformen im 9. und 10. Jahrhundert (Vorträge und Forschungen 38). Thorbecke, Sigmaringen 1989, S. 79–106.
Walter Kettemann: Subsidia Anianensia. Überlieferungs- und textgeschichtliche Untersuchungen zur Geschichte Witiza-Benedikts, seines Klosters Aniane und zur sogenannten „anianischen Reform“. Duisburg/Essen 2008.
Raymund Kottje: Einheit und Vielfalt des kirchlichen Lebens in der Karolingerzeit. In: Zeitschrift für Kirchengeschichte. Bd. 76, 1965, S. 323–342.
Josef Semmler: Reichsidee und kirchliche Gesetzgebung bei Ludwig dem Frommen. In: Zeitschrift für Kirchengeschichte. Bd. 71, 1960, S. 37–65.
Josef Semmler: Die Beschlüsse des Aachener Reformkonzils im Jahre 816. In: Zeitschrift für Kirchengeschichte. Bd. 74, 1963, S. 15–82.
Josef Semmler: Benedictus II. Una regula – una consuetudo. In: Willem Lourdaux, Daniel Verhelst (Hrsg.): Benedictine Culture 750–1050. Louvain 1983, S. 1–49.