Beatrix av Lothringen
Født		1017 Lorraine
Død		18. apr. 1076 Pisa
Beskjeftigelse		Aristokrat
Embete		Regent
Ektefelle		Bonifatius III av Toscana[1][2] Gottfried III (1054–) (kildekvalitet: cirka)[1][2]
Far		Frederik II av Øvre Lothringen
Mor		Matilda av Schwaben[1]
Søsken		Konrad II[1] Friedrich III[1] Sophia[1]
Barn		Matilde av Toscana Federico av Toscana
Gravlagt		Pisa Cathedral
Våpenskjold
Beatrix av Lothringen på Commons

Beatrix av Lothringen (født i 1017 i Mantova, død 18. april 1076 i Pisa) var grevinne av Toscana som gift med greve Bonifatius III av Toscana, og regent av Toscana mellom 1052 og 1076 som vergeregent og deretter medregent med datteren Matilde av Toscana.^[3]

Beatrix var datter av hertug Frederik II av Øvre Lothringen (død 1026), greve av Bar, av Huset Ardenne-Verdun (vigerichenes slekt) og hans hustru Matilda av Schwaben (død 1031/1032). Etter at hun hadde mistet begge sine foreldre ble hun adoptert av keiserinne Gisela von Schwaben (død 1043), som var hennes tante, kom hun likesom sin søster Sofie til keiser Konrad IIs hoff. Da også hennes bror Fredrik III døde noen åre etter, sluknet den agnatiske stamlinje av greveslekten Bar.^[4]

Hun giftet seg i 1037 med Bonifatius III av Canossa (født 985, myrdet 6. mai 1052). Han var herre av Canossa, greve av Reggio, Modena, Mantova og Brescia, markgreve av Tuscia (Toscana) og sannsynligvis også hertug av Spoleto og markgreve av Camerino. Bonifatius nedstammet fra den mektige markgreveslekten Attoni (også kjent som Canossa) og hersket over det området som tilsvarer det senere Toscana og de midtre deler av elven Pos sletteland.^[5] Ekteskapet mellom Beatrix og Bonifatius var av politisk natur og sikret også keiser Konrad IIs interesser.^[6] Forbundet mellom keiseren og Bonifatius, som i egenskap av føydalherre utøvde kontroll over vidstrakte og politisk betydningsfulle deler av det øvre Italia, skulle formodentlig befeste den keiserlige forrangsstilling i rikets sørlige del og sørge for dets sammenholdelse. Beatrix, som sammen med sin søster var arving av sin far, bragte med seg som medgift en betraktelig formue og mange landegods i Lothringen.^[7]

De hadde to døtre og en sønn. Ved ektemannens død i 1052 ble hun regent for sin mindreårige sønn Bonifatius IV av Toscana.

For å sikre støtte til sønnen giftet hun seg i 1054 med hertug Gottfrid III av Nedre Lothringen. Gottfrid ble ansett som en forræder av keiseren, og ekteskapet førte til at Beatrix ble tatt i fangenskap av keiseren i 1055 for å ha giftet seg med en forræder. Hun ble holdt fengslet i Tyskland, sammen med datteren. Da hennes sønn døde kort tid etterpå, ble datteren Matilde formelt regjerende landgrevinne med Beatrix som vergeregent, selv om de i realiteten var uten makt og myndighet, keiserens fanger som de var.

Da keiseren døde i 1056, fikk Beatrix komme tilbake til Italia sammen med Gottfrid og datteren Matilde og var i stand til å oppta styret av den toskanske regjering i praksis. I 1058 marsjerte Beatrix og Gottfrid inn i Roma som allierte med Leo de Benedicto og den nyvalgte paven, pave Nikolas II mot den der regjerende motpaven Benedikt X, og tvang sistnevnte til å flykte fra byen.

Paret var alliert med kirkens reformkrefter, som Hildebrand og pave Aleksander II, mot kirkens keiserlige parti. Som en del av denne politikken forhindret Beatrix i 1062 motpaven Honorius II fra å nå Roma.

Gottfrid døde i 1069. På dette tidspunktet var Matilda 23 år og myndig, men Beatrix avsluttet ikke regentskapet til tross for at hun formelt bare var regent under datterens mindreårighet. Hun fortsatte å herske til tross for at datteren var blitt myndig, og var dermed i praksis hennes medregent.

Beatrix fungerte som megler mellom keiseren og pave Gregor VII 1074–1076.

• Alison Creber (utg. V. Eads og T. Lazzari): Women at Canossa. The role of royal and aristocratic women in the reconciliation between Pope Gregory VII and Henry IV of Germany, Storicamente, bindet Matilda 900: Remembering Matilda of Canossa, Wide World, 13, =2017, s 1–44
• Dieter von der Nahmer: Beatrix von Tuszien, In: Lexikon des Mittelalters, Bind 1, München og Zürich 1980, s. 1745–1746.
• Elke Goez: Beatrix von Canossa und Tuszien. Eine Untersuchung zur Geschichte des 11. Jahrhunderts (= Konstanzer Arbeitskreis für Mittelalterliche Geschichte. Vorträge und Forschungen. Sonderbd. 41). Thorbecke, Sigmaringen 1995, ISBN 3-7995-6750-X (Zugleich: Erlangen-Nürnberg, Universität, Dissertation) (Digitalisat).
• Margherita Giuliana Bertolini: Beatrice di Lorena, marchesa e duchessa di Toscana, i Dizionario biografico degli italiani, 7. Istituto dell'Enciclopedia Italiana, Roma, 1970
• Maria Magdalena Schweifer: Adelige Frauen des 11. Jahrhunderts als Gönnerinnen und Stifterinnen am Beispiel von Judith von Flandern, Beatrix und Mathilde von Tuszien, Margareta von Schottland und Adela von Blois, phil. Mag. Wien 2009.
• Gregorovius, Ferdinand. Rome in the Middle Ages Vol. IV Part 1. 1905.
• Kagay (2003). Crusaders, Condottieri, and Cannon: Medieval Warfare in Societies around the Mediterranean. Koninklijke Brill NV. 
• T. Lazzari, ‘Matilda of Tuscany: New Perspectives about Her Family Ties,’ in V. Eads and T. Lazzari, eds., Matilda 900: Remembering Matilda of Canossa Wide World, a special edition of Storicamente 13 (2017), article no. 28, pp. 1–26 (Open Access).