Baumol-effekten eller Baumols kostnadssyke,^[1][2][3] etter engelsk Baumol effect og Baumol's cost disease, er vekst i lønna selv om produktiviteten ikke øker. Baumol-effekten inngår i samfunnsøkonomisk teori. Normalt i den norske frontfagsmodellen skal reallønnsvekst følge av økt arbeidsproduktivitet.

Effekten er oppkalt etter den amerikanske økonomen William J. Baumol (1922–2017) som beskreiv fenomenet i 1960-åra.

Baumol-effekten skyldes stigende lønninger i «fremadskridende virksomheter» (the progressive sector), for eksempel i industri som kan produsere flere varer med færre ansatte enn før. Denne lønnsveksten påvirker arbeidsmarkedet og det generelle lønnsnivået i samfunnet, også «stillestående virksomheter» (the stagnant sector) der en ikke har samme mulighet til produktivitetsøkning ved å investere i ny teknologi.^[4]

På samme måte som at et symfoniorkester ikke blir mer produktivt ved å spille raskere, blir ikke en trøstende samtale mer effektiv om man snakker raskere. Både helse – og spesielt omsorg – er sektorer hvor kvaliteten er uløselig knyttet til arbeidskraften som puttes inn.

Bjørnelv & Melberg Penger, prinsipper og prioritering^[5]

Baumols teori om stigende lønnskostnader til tross for uforandra produktivitet, gjelder blant annet arbeidskrevende bransjer og sektorer innafor helse, utdanning og kultur. Baumoleffekten viser seg særlig i tjenesteytende næringer der det offentlige tar hovedansvaret for produksjon og finansiering.