Bartolomé Esteban Murillo
Selvportrett fra 1670-1673
Født		desember 1617[1] Sevilla[2]
Død		3. apr. 1682[2][3][4] Sevilla Cádiz[2]
Beskjeftigelse		Kunstmaler
Ektefelle		Beatriz Cabrera y Villalobos
Nasjonalitet		Spansk
Felt		malerkunst[5]
Elev av		Juan del Castillo
Periode		Barokkmaleri[6]
Bartolomé Esteban Murillo på Commons

Bartolomé Esteban Murillo (født 31. desember 1617, død 3. april 1682)^[7] var en spansk barokkmaler. Murillo er best kjent for sine religiøse motiver, men han malte også sjangermalerier av kvinner og barn. Disse levende og realistiske portretter av blomsterpiker, gategutter, og tiggere utgjør en omfattende og tiltalende framstilling av dagliglivet i hans samtid.

Han opplevde stor suksess som kunstner i sin levetid, selv om han kom i skyggen av Diego Velázquez. På 1600- og 1700-tallet var Murillo en av de aller mest kjente kunstnere i Europa, langt mer kjent enn selv Velázquez, og hans malerier ble betraktet som barokkens triumf.^[7] På slutten av 1900-tallet og begynnelsen av 2000-tallet er Murillo mest husket som maler av lys og søthet; hans gammeldags unge piker med rosekinn og skøyeraktig gategutter gjorde at han i moderne tid ble avvist som sentimental og likegyldig i kontrast til hans langt mørkere, mer alvorlige samtidige som Ribera, Zurbarán og ikke minst Velázquez. På grunn av langt fra flatterende gjengivelser av hans malerier, har de først i nyere tid kommet tilbake til kunsthistoriebøker og blir vurdert på nytt.^[7]

Murillo ble født enten i Sevilla eller i Pilas, en liten by i den andalusiske provinsen Sevilla som sønn av foreldrene Gaspar Esteban og María Pérez Murillo.^[8] Det er fastlagt at han ble døpt den 1. januar 1618 i Sevilla, som den yngste sønnen i en familie på fjorten barn. Hans far var barberer og enkel lege. Hans foreldre døde da Murillo var svært ung og han ble i stedet oppfostret av sin onkel og tante.

Murillo studerte kunst og praktisk maleri under Juan del Castillo i Sevilla i rundt fem år, og ble snart hans beste elev. I Sevilla ble han kjent med flamsk maleri og Molanus’ (egentlig Jan Vermeulen eller Jan van der Meulen) tekst De Picturis et Imaginibus Sacris («Avhandling om hellige bilder») fra 1570 om hvordan religiøst innhold i maleri skulle framstilles på skikkelig vis. Sevillas store kommersielle betydning på denne tiden førte til at Murillo kunne suge til seg inntrykk og kunnskap fra mange andre regioner. Hans første verker var påvirket av Zurbarán, Jusepe de Ribera og Alonzo Cano, og han delte deres sterke realistiske tilnærming. Etter hvert som hans tekniske dyktighet utviklet seg, tenderte hans verker å tilpasse seg den polerte stilen som passet den borgerlige og aristokratiske smaken på denne tiden, vist særlig i hans katolsk-religiøse verker.^[9] Religiøs kunst kom til å dominere hans livsverk.

I 1642, da han var 26 år gammel, flyttet han til Madrid, hvor han høyst sannsynlig ble kjent med kunsten til Diego Velázquez, og kan ha sett verkene til venetianske og flamske mestere i de kongelige samlingene. Han kunne studere verkene til Rubens og dessuten italienske barokkmalerier, eksempelvis Federco Barocci, som ble oversett av andre spanske malere, men som Murillo likte for den muntre søtheten i hans stil. De rike fargene og mykt modellerte formene i hans påfølgende verker antyder denne utenlandske innflytelsen.^[10] Nederlandske Rubens lærte ham å bruke varmere toner, rikere farger, og tykkere penselstrøk, noe han i enda større grad tok til seg de siste tiårene av sitt liv. I 1645 vendte han tilbake til Sevilla og giftet seg med den rike Beatriz Cabrera y Villalobos. Med henne fikk han elleve barn.^[11]

I dette året malte han et titalls bilder for klosteret til sankt Francisco el Grande i Sevilla. Disse arbeidene viste fram miraklene til de fransiskanske helgenene som varierte mellom en zurbaránesk tenebroso (dramatisk illuminasjon), som i «Sankt Frans’ ekstase», til en myk, nærmest selvlysende stil, som i «Sankt Klaras død», hvilke ble typiske for hans modne kunst.^[11] I henhold til kunsthistorikeren Manuela B. Mena Marqués, «i «Sankt Egidius levitasjon»^[12] (også kjent som «Engelens kjøkken», Paris, Louvre) og «Sankt Klaras død» (Dresden, Gemäldegal. Alte Meister), er de karakteristiske elementene i Murillos arbeider allerede tydelige: elegansen og skjønnheten i de kvinnelige figurene og hos englene, realismen i stillebenenes detaljer og sammensmeltningen av virkelighet med den åndelige verden, som er særdeles godt utviklet i en del av hans komposisjoner.»^[11]

Også fullført i tiden rundt 1645 var den første av Murillos mange malerier av barn, «Den unge tigger» (Musée du Louvre) og hvor innflytelse fra Velázquez er åpenbar.^[11] Etter at et par bilder ble fullført for katedralen i Sevilla, begynte han å spesialisere seg for temaer som skaffet ham den største suksess: jomfru Maria og Jesubarnet, og bilder om den ubesmittede unnfangelse. Hans religiøse andaktsbilde «La Inmaculada Concepción del espejo», malt en gang mellom 1660 og 1678, var et resultat av diskusjonen om den ubesmittede unnfangelse. Bakgrunnen var at fransiskanerne trodde at jomfru Maria var født fri for arvesynd og således unnfanget ubesmittet. Imidlertid var dominikanerne av den oppfatning at Maria var født som alle andre, med arvesynd, men ble deretter renset. Ettersom Murillo var nær tilknyttet fransiskanerne, og hadde fått sin omdømme fra sine malerier for deres kloster, malte han en triumferende Maria stående eller nærmest flytende på en halvmåne, og med fire puttoer kravlende ved hennes føtter. Hans Maria er framstilt i henhold til visjonene til den portugisiske helgenen Beatrix da Silva Meneses^[13] og hvor hans utførelse er meget malerisk, kjent som estilo vaporoso.^[14] Det viser også at Murillo var påvirket av Velazquez og italienskpåvirket kunst.^[15]

Etter ytterligere en periode i Madrid fra 1658 til 1660, vendte han tilbake til Sevilla. Han hadde suksess og framgang selv i en periode med personlige tragedier; flere av hans barn døde, og dessuten hans hustru en gang rundt 1663. Men det forhindret ikke hans videre aktiviteter. Her var en av dem som grunnla Academia de Bellas Artes («Akademi for kunstartene») i 1660. Han delte ledelsen sammen med arkitekten og maleren Francisco Herrera den yngre den første tiden. Dette var hans periode med størst aktivitet og han fikk tallrike bestillinger, blant dem alterstykker for det augustinske kloster, hovedmaleriet for alterstykke i Iglesia del Convento de Capuchinos,^[9] malerier for Santa María la Blanca (fullført i 1665), og andre. Murillo fortsatte å få store bestillinger og fikk økt berømmelse gjennom 1660- og 1670-tallet, og var ikke bare hyllet i Europa, men også i den nye verden. Han døde ikke i Sevilla, men Cádiz i 1682, 64 år gammel. Da han malte alterstykket i Kapusinerkirken i Cádiz, falt han ned fra stillaset. Han døde av sine skader noen få måneder senere og ble gravlagt foran et av sine favorittmalerier i Santa Cruz-kirken ved katedralen i Sevilla. Denne kirken ble ødelagt under den franske invasjonen av Spania, men mange år senere ble en ny kirke reist over ruinene av den gamle, og levningene av Murillo er fortsatt der.^[9]

Murillo var den siste store maleren av den spanske gullalderen, «siglo de oro». I løpet av 1600-tallet fikk Spania en del av sine fremste talenter blomstre innen billedkunst og litteratur. Dette var også århundret hvor Spania hadde sin tyngste periode, politisk, militært og økonomisk med pest, jordskjelv, fattigdom og sult. Tiggerne og gateguttene i Murillos sjangerscener var således et uttrykk for den harde virkeligheten i kunstnerens samtid, men i stor grad idealisert og romantisert. Hans bilder var en bro mellom det mørke drama fra Spanias tidligere barokkunstnere og til den mykere, fantasifull følsomhet i den kommende rokokkoperioden.^[7]

Murillo hadde mange elever og etterfølgere. Den produktive etterligningen av hans malerier sikret hans omdømme i Spania og hans berømmelse strakte seg over hele Europa. Etterspørsel var en tid så stor at den spanske kongen nedla begrensninger i eksporten av hans malerier. Før 1800-tallet var hans malerier mer kjent enn noen annen spansk kunstner.^[7] Kunstnere som var påvirket av hans malestil, var blant andre Thomas Gainsborough og Jean-Baptiste Greuze.^[11] Mange steder i Spania er oppkalt etter ham. ‘Plaza de Murillo’ mellom Pradomuseet og den botaniske hagen i Madrid er et eksempel.^[9] Det er også en statue av Murillo ved San Telmo Palace i Sevilla, skulptert av Antonio Susillo.^[9]

Museo del Prado i Madrid; Eremitasjen i St. Petersburg, Russland; og Wallace Collection i London er blant de museer som har verker av Murillo. Hans maleri «Kristus på korset» henger i Timken Museum of Art i San Diego,^[16] og «Kristus etter piskingen» er ved Krannert Art Museum, Champaign, Illinois.^[17] De mest omfattende steder for hans bilder er de mange kirkene og museer i Sevilla, samt i Caridadsamilingene. Foruten rundt 250 oljemalerier har Murillo også etterlatt seg en rekke tegninger, noen finnes på Glyptoteket i København.

• 
  «Josef og Potifars hustru», ca. 1640–45, Katedralen i Sevilla
• 
  «Ung mann med fruktkurv» (eller «Sommerens personifiseringen»), ca. 1640–50
• 
  «Pike med mynt» eller «Pike fra Galicia», ca. 1645–50
• 
  «Den unge tigger», ca. 1645, Musée du Louvre
• 
  «Gutter spiser druer og melon», ca. 1645–46, Alte Pinakothek
• 
  «Flukten til Egypt», ca. 1645-50
• 
  «Sankt Hieronymus», ca. 1650–52
• 
  «Sankt Peter i tårer», ca. 1650–55
• 
  «Jomfruen i rosebedet», ca. 1650–55, Museo del Prado
• 
  «Sankt Isidor av Sevilla», 1654, Katedralen i Sevilla
• 
  «Bebudelsen», ca. 1655–60, Eremitasjen, Russland
• 
  «Tilbedelsen til de hellige menn», ca. 1660
• 
  «Gjenferdet av jomfruen for sankt Ildefonsus», ca. 1660
• 
  «Tre gutter», ca. 1660
• 
  «Sankt Justa», ca. 1665
• 
  «Sankt Justa», ca. 1665
• 
  «Kristus leger den lamme ved Betesda», 1670
• 
  «Sankt Rosa av Lima», ca. 1670
• 
  «Den ubesmittede unnfangelse av den ærverdige», 1678
• 
  «Erkeengelen Rafael med biskop Domonte», ca. 1680, Pusjkinmuseet i Moskva

• Brooke, Xanthe, & Cherry, Peter (2001): Murillo. Merrell
• Brown, Jonathan (1991): The Golden Age of Painting in Spain. Yale University Press
• Davies, E. (1819): The Life of B. Esteban Murillo: Compiled from the Writings of Various Authors. London
• Kagane, Ludmilla (1997): Murillo: The 17th Century Spanish Master. Parkstone Press
• Mallory, Nina A. (1990): El Greco to Murillo: Spanish Painting in the Golden Age: 1556-1770. Harper Collins
• Stratton-Pruitt, Suzanne (2002): Bartolomé Esteban Murillo, Paintings 1617-1682: Paintings from American Collections. Harry N. Abrams
• Taggard, Mindy Nancarrow (1992): Murillo's Allegories of Salvation and Triumph: The Parable of the Prodigal Son and the Life of Jacob. University of Missouri Press

• (en) Bartolomé Esteban Murillo – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Bartolomé Esteban Murillo – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
• Paintings in Museums and Public Art Galleries Worldwide
• Murillo Biography, Style and Critical Reception
• Murillo Gallery at MuseumSyndicate
•  «Bartolomé Esteban Murillo». Catholic Encyclopedia. New York: Robert Appleton Company. 1913. 
• Murillo at ArtRenewalCenter