Hun debuterte som så mange på den tiden i Barnetimen for de minste; i 1956 med Tulutta og Makronelle, som kom i bokform i 1960. Hennes bokdebut kom med Æresord, som hun vant Dammprisen med i 1959. Hun skrev i alt åtte bøker.
Hun fikk Kirke- og undervisningsdepartementets pris for fire av sine bøker, og det er også disse bøkene som representerer den røde tråden i forfatterskapet: den etiske bevisstheten, og solidariteten med og omsorgen for personer som står i fare for å støtes ut. I Æresord sliter hovedpersonen Tott med å holde sitt dyrebare løfte om å ikke forråde en venn. I Kjersti (1962), som hun også vant Dammprisen med, sliter hovedpersonen med den utstøtingen hun møter blant jevnaldrede på grunn av et vansiret ansikt. Kjersti er forfatterens største internasjonale suksess, men både Hagemann og Vold er enige om at den neste boken, Ikke ta Bamse! (1964), er hennes mesterverk, litterært sett. Jeg-fortelleren Mikkel på 13 bærer et tungt ansvar for den utviklingshemmede broren «Bamse» på 15; den «store lillebroren» som i vanvare har skadet en yngre gutt på fotballbanen. Bruken av jeg-forteller, den bevisste rytmen i skrivestilen, og bruken av et flukt/jakt-motiv er effektive virkemidler i boken. Du må våkne, Tor (1967) er en samling korte fortellinger fra den livsfjerne hovedpersonens dagdrømmer. Boken er et tidlig eksempel på tilrettelegging for lesesvake.
