En avtale, eller kontrakt, er i juridisk forstand en skriftlig eller muntlig enighet mellom to eller flere parter om forhold av rettslig karakter. Etter hovedregelen i avtaleloven blir en avtale til ved at en part aksepterer et tilbud som den andre part har fremsatt, og det er overensstemmelse mellom tilbud og aksept. Avtaleinngåelse skjer imidlertid ofte etter en mer komplisert prosess med tilbud fram og tilbake før enighet oppnås.
Muntlige avtaler er like bindende som skriftlige avtaler om ikke annet er blitt bestemt i lov eller forutgående avtale mellom samme parter.
For å sikre bevis for en muntlig avtale, bør det være vitner til stede ved avtaleinngåelsen, eller foreligge annet som kan sannsynliggjøre at det er inngått en avtale med et bestemt innhold. En avtale mellom to parter angående en fast eiendom, må ha skriftlig form dersom den skal ha et sikret rettsvern overfor utenforstående ved tinglysing.
Det foreligger en del standardiserte mønstre for skriftlig utforming av forskjellige typer avtaler, bl.a. utarbeidet gjennom Forbrukerrådet, så som avtaler med håndverkere. For avtaler vedrørende bygg og anlegg finnes en del Norsk Standard (NS).
Inneholder en avtale urimelige vilkår eller krav, kan den settes helt eller delvis til side av en domstol, eller Forbrukerombudet om avtalen gjelder varer og tjenester til en forbruker.
Når det inngås avtaler om større verdier, brukes normalt skriftlig form. Dette gjøres f.eks. ved kjøpekontrakter for bil, båt og fast eiendom, samt ved offentlige anskaffelser og bygge- og anleggskontrakter (entrepriseprosjekter). Avtaler i forbindelse med bl.a. offentlige anskaffelser og entrepriseprosjekter inngås normalt ved underskrift på et særskilt avtaledokument. Ved offentlige anskaffelser er det påbudt at avtale inngås etter konkurranse «så langt det er mulig», ifølge anskaffelsesloven § 5.
Avtale mellom partene i arbeidslivet kalles tariffavtale eller overenskomst.
Avtale mellom to eller flere stater kalles traktat, konvensjon eller overenskomst.
Se også
Eksterne lenker
