Avfallshierarkiet eller avfallspyramiden^[2] er et begrep i norsk avfallspolitikk og EUs rammedirektiv for avfall og beskriver prioriteringer i avfallspolitikken.^[3] Politikken knyttet til begrepet går ut på behandle avfall så nær toppen av hierarkiet som mulig og består av følgende punkter:^[3][4]

1. Avfallsreduksjon
2. Ombruk og Gjenbruk
3. Materialgjenvinning
4. Energigjenvinning
5. Deponering

Avfallshierarkiet finnes i flere former: Det sprang ut av en liste i EFs søppelhåndteringsdirektiv fra 1975. En hierarkisk ordning kom med Lansinks stige lansert i Nederland i 1979, vedtatt i 1993.^[5] «Reduce, Reuse, Recycle», er et uttrykk fra den amerikanske miljøbevegelsen som handler om de samme tre øverste nivåene.^[2] En norsk versjon av pyramiden på 1990-tallet hadde seks nivåer ved at reduksjon av mengden skadelige stoffer var trukket inn som et eget nivå,^[6] men regnes ellers til nivå én. Begrepet ble introdusert i norsk miljøpolitikk med Stortingsmelding 44(1991–92).

Avfallsreduksjon eller avfallsforebygging^[7] er å redusere mengden avfall som produseres og er det øverste nivået i avfallshierarkiet.^[8]

Målet i norsk avfallspolitikk er at veksten i avfallsmengdene skal være vesentlig lavere enn den økonomiske veksten. ”Utvikling i generert mengde avfall skal være vesentlig lavere enn den økonomiske veksten.^[9] Fra 1995 til 2011 var veksten i avfallsmengden fulgt veksten i BNP, og er i sum henholdsvis 39 % mot 41 %.^[10]

Produsenter kan avverge mye avfall ved å produsere på en mest mulig miljøeffektiv måte, ved å produsere miljømerkede varer der det er mulig, og ved å bruke emballasjeoptimering. Emballasjeoptimering går blant annet ut på minimere mengden emballasje (men likevel sørge for tilstrekkelig emballering til at varene ikke går i stykker), og på å sørge for at transport og lagring av varene blir mest mulig effektiv. Det er også viktig for avfallsreduksjon at produktene designes med tanke på gjenvinning og at man unngå miljøfarlige stoffer som senere skaper problemer under gjenvinning og avfallsbehandling.

Forbrukere kan bidra ved å være bevisste forbrukere og begrense innkjøp av varer man ikke har behov for, samt å velge miljømerkede produkter og produkter med lang varighet som kan repareres. Næringslivet som innkjøpere kan også bidra til at man velger å selge produkter som er mer miljøvennlige. Politikernes ansvar er å vedta målene for avfallspolitikken og legge til rette for at forbrukere kan ta miljøvennlige valg.

Ombruk og gjenbruk er å bruke ting om igjen framfor å kaste dem, og utgjør det andre nivået i avfallshierarkiet. Forbrukere kan la være å kjøpe nye varer og i stedet kjøpe brukt, og selge eller gi bort når man ikke har bruk for ting mer. Reparasjon av gjenstander slik at det fortsatt kan brukes, regnes også som gjenbruk.

Til forskjell fra det som ellers er vanlig, opererer Miljøverndepartementet med en utvidet definisjon av gjenbruk som i tillegg til ombruk omfavner gjenvinning^[11]

Materialgjenvinning (også kalt resirkulering) er å gjenvinne materialene i kasserte produkter som ikke kan brukes på nytt. Eksempelvis kan man lage nytt papir av kasserte papirprodukter. Materialgjenvinning er det tredje nivået i avfallshierarkiet. Her inngår mekanisk og kjemisk gjenvinning, og biologisk behandling som biogassproduksjon og kompostering.

For mat- og hageavfall regnes anaerob nedbryting med biogass-utvinning som bedre for miljøet enn kompostering alene. Etterfølgende kompostering regnes som bedre enn energigjenvinning.^[12]

I norsk avfallspolitikk er det et mål at mer avfall skal materialgjenvinnes. I 2002 var det tatt sikte på at ikke mer enn 25 % av avfallet skulle gå til deponering eller forbrenning uten energiutnyttelse i 2010, med en videre reduksjon til 20 %. I 2001 hadde andelen vært 33 %, som allerede var en forbedring fra 1993.^[7] Allerede i 2006 var 75 % materialgjenvinning og energiutnyttelse oppnådd. I 2009 nådde man målet om 80 % gjenvinning, og i 2011 var andelen 87 %. Samtidig var også definisjonene endret: Tallene omfattet ikke farlig avfall, lett forurensede masser og avfall med ukjent behandlingsmåte, og gjenvinning inkluderte bruk som fyll- eller dekkmasser.^[10]

Forbrukere kan

• Kildesortere avfall hjemme, på skolen og på arbeidsplassen. Det er kildesortering som ligger til grunn for muligheten til å gjenvinne materialene.
• Pante flasker og drikkebokser
• Levere annet avfall til en gjenvinningsstasjon f eks ved flytting, rydding, oppussing
• Kompostere eget matavfall og eventuelt hageavfall

Energigjenvinning (også kalt avfallsforbrenning) er å utvinne energi i form av strøm og/eller varme fra avfall. Energigjenvinning er det fjerde nivået i avfallshierarkiet.

Vi kan brenne avfall og utnytte varmen som energi. Energiutnyttelse av restavfall erstatter bruk av elektrisitet, olje og gass til oppvarming og gjør at helse- og miljøskadelige stoffer tas ut av kretsløpet. For eksempel papiravfall som ikke er så godt sortert at det er rent nok for materialgjenvinning egner seg godt for energiutnyttelse fordi den har et høyt energiinnhold. Selv for avfall med lavt energiinnhold er energiutnyttelse en bedre utnyttelse enn deponering, fordi deponering vil medføre større utslipp av klimagasser.

Deponering er å plassere avfall på dedikerte områder egnet til dette formålet. Deponering er det femte og laveste nivået i avfallshierarkiet. Avfall som verken kan brukes om igjen, materialgjenvinnes eller energigjenvinnes blir deponert.

Vi vil legge minst mulig avfall på deponi (fylling). Siden 1. juli 2009 har det vært forbud mot deponering av nedbrytbart avfall i Norge, siden dette forurenser unødvendig mye. Ved å hindre at avfall blir deponert, vil forbudet bidra til økt gjenvinning av avfall. Avfall som ellers ville blitt deponert, vil gå til ulike alternative behandlingsformer, som material- eller energigjenvinning.