Eckart stammet fra en innflytelsesrik familie av rettslærde som gjennom generasjoner var beskjeftiget ved det erkebiskoppelige hoffrettskammer i Mainz.[trenger referanse] Han bestemte seg for å bli jesuitt, og inntrådte i 1740 i hjembyen i dens overrhinske ordensprovins.
Prest, misjonær
Etter prestevielsen i 1751 ble han utsendt i 1752 via Genova og Lisboa som misjonær ved Rio Xingu, en av Amazonasflodens større sideelver dypt inne i Brasils regnskogsområder. Det var den gang lite sikker informasjon om det søramerikanske innlandets geografi; og elveforløpet her i misjonsområdene understilt det portugisiske patronatsystemet visste man lite.[trenger referanse]
Fra 1754 virket han også ved en misjonsstasjon ved Rio Madeira, og senere i Trocano.
Fange i Portugal i 18 år
Etter 1759, da jesuittordenen i Brasil og Portugal var blitt oppløst som følge av startsminister Sebastião José de Carvalho e Melos kirkepolitikk, ble jesuittmisjonærene satt i fengsel.[1] Pater Anselm Eckart satt fengslet i atten år i Lisboa før han til slutt ble løslatt i 1777.[2]
Etter fangenskapet
Fire år før løslatelsen hadde paven fitt etter for stormaktenes press og opphevet jesuittordenen.
Ved hjemkomsten til Tyskland fikk han bosette seg i huset til sin storebror, den kurmainziske geheimråd og tollskriver av Bingen am Rhein Heinrich Christian Adam Eckart [3]. Der nedtegnet han sine misjonariske og naturvitenskapelige erfaringer og innsikter. I sine skrifter beskrev han hverdagen som misjonær blant indianerne i Amazonas, om indianernes kår, og skildret sine og sine medbrødres ledelser i de underjordiske fangehullene under den lange tiden i fangenskap i Almeida og St. Julian.
I 1792 flyktet han unna de franske revolusjonsstyrker og kom seg til Nürnberg.
I år 1803 reiste Eckart til Russland, der jesuittordenen ikke var forbudt. Der ble pater Eckhart gjenintegrert i ordenen. Han virket en tid som novisemester i Dünaburg (Daugavpils i dagens Latvia), og ble senere forflyttet til ordenens kollegium lenger inne i Russland, i Polatsk. Han døde 29. juni 1809 i Polatsk, som i dag er del av Belarus.[4]
Nelson Papavero, Antonio Porro (utg.): Anselm Eckart SJ e o Estado do Grao-Pará e Maranhao Setecentista (1785) (= Anselm Eckart SJ und die Staatsprovinz von Groß-Para und Maranhao im 18. Jahrhundert), Museo Goeldi, Belém, 2013, ISBN 978-85-61377-73-1
Antonio Porro: Uma crônica ignorada: Anselm Eckart e a Amazônia setecentista, Universitetet i São Paulo, São Paulo, Brasil
